Aldersgrensen for bruk av sosiale medier er blitt et stadig mer aktuelt tema med økende tilgjengelighet og popularitet til digitale plattformer. I forrige uke ble det kjent av barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) og regjeringen vurderer strengere aldersgrenser for sosiale medier, som skal presenteres i en stortingsmelding om trygg digital oppvekst senere i år. Også sett i lys av kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), tidligere sterke nasjonale anbefaling om gjennomgående mobilfrie skoler, ser det ut som vi har en regjering som først og fremst satser på digital innstramming.
Dersom dette er tilfellet, så er det dessverre sporet som politikere altfor ofte tyr til, når enn står overfor et samfunnsproblem. Nemlig den ofte naive oppfatningen om at ethvert problem kan reguleres. Når politikere og andre tar stilling til spørsmål til sosiale medier og digitale verktøy, er det viktig at de faktisk forstår og kommuniserer kompleksiteten som ligger i problemstillingene, og tar hensyn til flere faktorer som krever helhetlig tilnærming.
Det er grunn til å være bekymret over at barn og unge kan eksponeres for potensielle farer og skadelig innhold. Denne problemstillingen reiser flere viktige spørsmål som berører både individet og samfunnet som helhet. Den klareste hovedutfordringen er barns og unges sårbarhet overfor uønsket innhold og interaksjoner. Mangel på modenhet og erfaring gir større sårbarhet for trakassering, mobbing og «grooming» av potensielle overgripere. Andre store problemer er eksponering for uanstendig, seksuelt eller voldelig innhold.
Å etablere en aldersgrense til å beskytte barn og unge mot slike farer og sikre deres trygghet og trivsel på nettet, kan være en av flere metoder for å gi viktig beskyttelse. Men en slik implementering må gjøres i forståelsen av at dette alene ikke er en universell løsning på problemene. Å bare fokusere på aldersgrenser, gir en feilaktig trygghetsfølelse, fordi unge brukere fortsatt vil finne måter å bli utsatt for skadelig innhold og interaksjoner, selv om de ikke er gamle nok. Derfor må flere alternative tilnærminger også satses på og implementeres.
Spesielt må man styrke den digitale kompetansen blant barn og unge. Dagens samfunn er gjennomdigitalisert, og alle innbyggere – uavhengig av alder – må få økt sin digitale kompetanse for å kunne delta aktivt i utdanning, samfunns- og arbeidsliv og fritid. Alternativet kan være å bli skjøvet ut av fellesskapet. Spesielt må barn og unge få kompetanse som utvikler deres digitale dømmekraft og ferdigheter, slik det kritisk kan håndtere mylderet av digital informasjon som de uansett vil komme over – selv om det settes en aldersgrense. Arbeidet med å øke plattformenes eget ansvar for beskyttelse av brukere må intensiveres og gis større oppmerksomhet. Plattformene må få et mye tydeligere ansvar for å initiere programmer for foreldrekontroll og som gir bedre foreldreveiledning om digitale verktøy og plattformer. Dette må kunne følges opp med sanksjoner. Lovverket må oppdateres, og digitaliseringsminister Karianne Tung (Ap) må nå følge opp lovnader om et lovverk som oppdateres og implementeres i Norge på «hurtigspor». Det må ivareta den digitale deltakelsen i samfunnet – også for barn og unge. Dersom aldersgrenser blir brukt som en av flere tiltak, er det også viktig å være klar over at dette vil ha en rekke negative konsekvenser. Sosiale medier, smarttelefoner og teknologi er en integrert del av et moderne samfunn, og også barn og unge bruker dem til kommunikasjon, læring og underholdning. En rigid aldersgrense kan undervurdere nødvendigheten og betydningen av teknologi i dagens norske samfunn. Det kan også antas at aldersgrensen vil være ganske ineffektiv, fordi ofte vil enn kunne få tilgang til dette uansett aldersgrense, gjennom venner, søsken eller andre kilder.
Rigide aldersgrenser tar heller ikke hensyn til individuelle forskjeller i modning, modenhet og ikke minst behov. Noen er modne og ansvarsbevisste i langt yngre alder enn 16, mens andre lar seg påvirke av skadelig innhold, selv om de er blitt langt eldre. Til slutt kan det føre til at unge føler seg ekskludert eller mister verdifulle muligheter til læring og utvikling, som smarttelefoner og sosiale medier kan tilby. Det vil føre til ulovlig bruk, som det ikke er stor sjanse for blir sanksjonert, som igjen kan føre til mindre ansvarlig bruk.
I forskningen på sosiale medier, ser vi at når plattformene gir mulighet for brukeren til å være anonym, skapes det større mulighet for personangrep, hets, trusler og aggresjon. Dette gjør at interaksjonen og den såkalte deliberasjonen, på sosiale medier, rent kvalitativt også blir svakere, fordi synspunktene forplikter mindre. Dette skaper i større grad de direkte underliggende problemene knyttet til sikkerhet, personvern og god oppførsel på nettet.
At alle brukere, ikke bare barn og unge, må identifisere seg med f. eks bank id, før de kan bruke plattformene, kan derfor være en mer effektiv måte å motvirke hovedproblemet. Dette i stedet for å begrense bruken for noen, i dette tilfellet basert på alder. Det er i hvert fall teknologisk mulig. Men spørsmålet blir igjen om hvor sikkert det blir og om det fort finnes omveier, som gjør et slikt påbud illusorisk og naivt. Dette er et viktig tema å engasjere seg i og det er positivt at politikere engasjerer seg i spørsmålene. Men det må også skje i dialog med eksperter, interessegrupper, teknologibransjen og andre relevante parter for å utvikle en velinformert og inkluderende politikk rundt spørsmålet om aldersgrenser for egentlig all teknologi. Ved å ta en helhetlig og balansert tilnærming, ikke bare naivt ensidig regulere, kan vi bedre bidra til å skape et trygt og ansvarlig digitalt miljø for alle brukere, uavhengig av alder.