SKIEN: TIL har sjalu måttet konstatere at andre klubber i Eliteserien har solgt spillere for flere titalls millioner kroner i årevis. Selv har klubbledelsen på Alfheim måttet selge på billigsalg gjennom det siste tiåret, de få gangene de har kommet i posisjon til at noen faktisk ville hente noen derfra.

En tvunget strategi gjennom å satse på spillere fra eget akademi, samt hente ukjente og umeritterte spillere sørfra har betalt seg. Jeg skriver tvunget, fordi TIL ikke har hatt muskler til å kjøpe spillere.

De havnet i en ond sirkel, der årene i nedrykksstriden avløste hverandre. Kampen for tilværelsen ble den nye normalen.

Akkurat nå, her jeg sitter i Skien, virker det nærmest ut som en annen verden. TIL har vunnet 10 bortekamper i 2023, et helt absurd tall vel vitende om den ferske forhistorien. Med et par kamper igjen er TIL i medaljestriden, og kan fort kapre enten sølv eller bronse.

I skjul for hovedstadspressen har spillerne utviklet seg på en måte som gjør dem attraktive. Det skal sies at de har fått noe omtale, når pressen sørfra en sjelden gang har valgt å ta turen opp til eksotiske Tromsø for å finne svarene bak suksessen.

TIL har en spillertropp hvor det enkelt kan telles et halvt dusin spillere som hver for seg har en mulig verdi på et tosifret antall millioner kroner. Ingen TIL-tropp gjennom historien har hatt et slikt salgspotensial som den vi ser på i dag.

Det sier jeg helt uten forkleinelse for sølvlagene i 1990 og 2011, eller kanonlaget fra 2004, der TIL solgte seg fra seriegull. Den mest sentrale årsaken er det generelle spillermarkedet, der «alle» klubber Europa rundt overvåker spesielt unge spillere fra de setter sin fot på banen i Eliteserien.

Alderen er også sentralt her. Jo yngre en spiller er når han spiller en del, jo høyere er verdien. I motsetning til bare for noen år siden er klubber, spesielt fra utlandet, hissig på å hente spillere som ikke har kommet opp mot potensialet sitt.

Hvis vi hadde satt TILs 1990-lag i dagens forutsetninger, ville Bjørn «Bummen» Johansen vært solgt til Serie A-laget Sassuolo for flere år siden, Tore Nilsen havnet i 2. Bundesliga og Mike McCabe i Leeds. Sånn for å sette det litt på spissen, altså.

I 2023 har TIL et trekløver som på hver sin måte kan sprenge grenser. El Hadji Malick Diouf, Jens Hjertø-Dahl og Jakob Napoleon Romsaas har på hvert sitt vis havnet der at spekulasjonene på overgangssummer er høyere enn vanlig. Klubbrekorden på salget av Rune Lange i 2000, til Trabzonspor på cirka 40 millioner, er ikke lenger en utopi å slå.

TIL kom til Skien som et topplag, spilte som et topplag og dro som et topplag. Anført av 18 år gamle Diouf, som hadde to målgivende pasninger, er det lett å se at det her kan bli noe helt enormt bra. Det vil vi ikke få oppleve så lenge i TIL med Diouf. Han er typen som, slik markedet opptrer akkurat nå, hentes raskt.

Av trioen Hjertø-Dahl, Romsaas og Diouf er sistnevnte den jeg tror går først. Om ikke i vinter, så senest i sommer. Det vil bli et stilskifte om summene blir slik det snakkes om i kulissene. Jeg tror ikke TIL vil si nei hvis det kommer bud på 50 millioner på hver av de tre. Selges derimot én av dem, vil de kunne si nei om budet på den neste er på 30 millioner, noe som var ganske utenkelig for kort tid siden.

Tross alt er dette en institusjon som over tid har blitt synonymt med økonomi, og det av den mindre bra sorten. Både undertegnede og andre i herværende avis har skrevet drøssevis av saker med den tematikken.

Ingen trær vokser inn i himmelen, og det er viktig ikke å bli historieløs, når det går virkelig bra. Det kan raskt gå lukt inn til helvete, så ærlig må vi være. TIL har uansett gjennom en planlagt strategi satt seg i en unik posisjon. De kan forvalte den spillerstallen med størst potensiell verdi i TIL-historien.

De ligger attpåtil godt an til å havne i europacup for første gang på 10 år. Kanskje det er på tide å kalibrere om forventningene? Tross alt har det sett verre ut før. Alt er blitt dyrt om dagen. Det gjelder heldigvis også TIL-spillere.