Det internasjonale programmet for vurdering av skolesystemer, også kjent som PISA, har nå avsagt sin dom over norske avkom. Det går nedover, i bratt bakke. Ungene blir dårligere i alt. Alarmen har gått i departementet og i alle tilknyttede direktorat. Politikere og forskere leter med lys og lykte etter forklaringer, uten at noen har vært villige til å si det som trengs å sies.

Det som ble målt var ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag. Alle områdene hadde betydelig tilbakegang, men størst i matematikk, med en nedgang fra 502 til 468 poeng, altså 33 poeng. Dette er det laveste nivået som er registrert for Norges del siden vi ble med i PISA-undersøkelsen.

I lesing og naturfag scorer vi på snitt i OECD-landene, men vi skal tilbake til 2006 for å finne et like dårlig resultat som nå. Vi ligger bak land vi liker å sammenligne oss med, som for eksempel Finland, som er på femteplass i naturfag, og Danmark, på niende i matematikk. Vi er tilbake på et nivå vi forsøkte å løfte oss opp fra den gangen vi fikk det siste sjokket, i 2006, da Jens Stoltenberg brukte nyttårstalen til å uttrykke bekymring for de unges kunnskap.

Siden den gang har vi angivelig pøst penger inn i skolen og er det landet med høyest lærertetthet og høyeste pengeforbruk per elev. Det ga muligens en viss forbedring, men de store utslagene så vi vel aldri, bortsett fra i 2015 da lesing fikk et løft. Det var et blaff, for nå er vi tilbake der vi var.

Løftet i 2015 ble feiret som en seier på Høyres hus, til tross for at elevene hadde gått nesten alle årene i Stoltenbergs skole. Det var heller ikke all verdens å feire, siden resultatene i naturfag og matte var helt på snitt, mens lesing hadde en liten formtopp, på 512 poeng mot snitt 500. Men men, formtoppen kom på Høyres vakt, så da var det vel ikke annet å vente.

På samme vis er det Kari Nessa Nordtun som nå må svare på den vedvarende nedgangen de siste årene, som ga seg utslag i 2022-resultatene. Det spekuleres i slappe krav fra venstresida, for mye skjermbruk, koronastengte skoler og for dårlige lærere. Men for den som dykker litt ned i resultatene blir den politiske kjeklingen om hvem som har skylda og hvem som skal ta æren ganske uinteressant.

For egentlig er det veldig få spor etter politikk i PISA-resultatene. Vi er som de andre.

Jeg skjønner at Utdanningsdirektoratet har spissformulert seg for å få oppmerksomhet rundt sin rolle i samfunnet, og at mediene følger på, men i det store og det hele er det lite eller ingenting i undersøkelsen som gjør Norge spesielt. Ja, vi har falt i matematikk. Det har også alle de andre nordiske landene, men vi litt mer. Vi er på snitt med OECD. Island falt mest i Norden. Men trenden er helt lik. Alle falt.

En forsker ved UiO kommenterte dette resultatet ganske greit på Dagsrevyen: Dette er koronabarn, og matematikk er et fag som lider når ungene ikke er på skolen. Derav den jevne nedgangen over hele Europa, med noen unntak. Det som kanskje burde bekymre en rød statsråd mest er økningen i antall lavtpresterende, som i matte har økt fra 19 til 31 prosent. Det tyder på at sosioøkonomiske forhold spiller rett inn i skolen, i økende grad.

Men også her er trenden lik, over hele OECD. Antall lavtpresterende øker. Norge har den nest høyeste andelen av slike elever i Norden, men befinner oss, igjen, på OECD snitt: Én av tre elever presterer så dårlig i matte at de egentlig ikke anses som rede til å klare seg gjennom videregående skole. I OECD. Og i Norge.

Dette er det egentlige sjokket – vi er som de andre. Vi er ikke kunnskapens Erling Braut Haaland. Vi er ikke geometriens Lise Davidsen. Vi er ikke kjemiens Nora Mørk eller litteraturens Magnus Carlsen. Vi er blant verdens rikeste, ja, men det gjør oss ikke til verdens smarteste, beste, til enhver tid høyest presterende land med verdensmesterløsninger for alt.

Vi er som de andre.

Det er godt mulig at all rikdommen burde tilsi at vi ikke var som de andre, men bedre. At vi burde ha de fineste skolene med det beste utstyret og de høyest betalte lærerne med den lengste utdanningen. Og det har vi kanskje (om ikke den beste lærerutdanningen, så i alle fall den lengste), og da er muligens en av lærdommene at kunnskap ikke kan kjøpes for penger?

Kan det til og med være tvert imot? Er det mulig å tenke at vår kultur er i ferd med å bikke over i det dekadente, at vi ikke klarer å nytte vår materielle rikdom til beste for oss selv om omverden? Er vi på et vippepunkt, der rikdommen bikker mot oss? Er det det vi ser konturene av? I så fall ville vi ikke være det første ultrarike, lavtpresterende folket i menneskets historie.

Det vil tiden vise. Foreløpig er vi, som sagt, som de andre.