Norge skal ignorere advarsler fra ledende, internasjonale forskningsmiljø mot å utvinne mineraler på havbunnen. Mineralene vi henter opp skal blant annet brukes til å lage vindturbiner. Disse skal vi hamre ned i uberørt natur, på mange av de fineste utkikkspostene vi har langs kysten. Strømmen vi får av dette skal vi sende til det europeiske markedet. Det grønne skiftet tar og gir, si.

Det kan sikkert være vanskelig å skjønne at Norge er en kystnasjon, om man ikke ser og lukter havet på daglig basis. Tirsdag morgen var det likevel flere gode vekkere som satte to streker under svaret. Den ene var at Norge nok en gang slår alle rekorder i eksport av sjømat.

Fjoråret, som også var et rekordår, ble passert allerede 13. november. Tallet til nå er på 158,2 milliarder kroner. I løpet av året anslår nøkterne beregninger at vi kommer til å passere 170 milliarder. Oppdrettslaks utgjør rundt 70 prosent av totalsummen.

Rekordlav kronekurs gjør at de største aktørene i bransjen ikke bare opplever dyrtid. Ikke rart at de rikeste av dem må dra til Sveits med formuen sin for å unngå konkurs, slik som Onkel Skrue i Carl Barks-historien hvor han ansetter Donald for å bruke opp pengene hans, så ikke pengebingen skal revne.

Havet gir og havet tar, pleide vi å si langs kysten før i tiden. Det var på havet man fant verdiene, maten og dermed livsgrunnlaget, og det var den faktiske grunnen til at det i det hele tatt bosatte seg folk langs den ugjestmilde og kalde kysten, den nest lengste kyststripa, og den mest livskraftige, i hele verden. Samtidig var det mange som måtte bøte med livet i arbeidet. Bedre båter, varslingssystem og redningsutstyr og mer presise værmeldinger har gjort arbeidet sikrere.

Nå gir havet for det meste. Og vi tar for oss. Oppdrettslaksen produseres i vår felles eiendom, de norske fjordene. Merdene blir større og har attpåtil stadig større avstand mellom seg. Havområdet anleggene bruker har doblet seg bare i løpet av de siste 15 årene.

Ifølge Fiskeridirektoratets Akvakulturregister er det pepret litt i overkant av 1.700 lokaliteter for oppdrett langs kysten vår. Utslipp av avføring, avlusingsmidler og mikroplast, rømming, sykdommer, press på villaksstammen og beslag av enorme kystområder – vår felleseiendom – er eggene vi har blitt enige om å knuse for å lage masse lukrativ oppdrettsomelett.

Tirsdag morgen kom også nyheten om at Ap og Sp har fått med seg Høyre og Frp på det som etter alt å dømme vil bli et flertall til å åpne for gruvedrift på havbunnen. En kort pressekonferanse bekreftet det. Fra før er vi ett av fire land som tillater dumping av gruveavfall i havet. Vi har jo så mye hav der ute. Heldigvis har vi Papua Ny-Guinea og Tyrkia med oss på den leken, så helt alene er vi ikke.

Når det gjelder gruvedrift på havbunnen er vi i en enda mer eksklusiv klubb, fordi alle de andre kystnasjonene anser dette som for risikofylt, og at kunnskapen om livet på store havdyp er for skrinn til at det er verdt det.

Å senke ned enorme maskiner der, for å rive opp bunnen og hente ut mineraler, er derfor rent pokerspill mot naturen, der de med mest peiling for lengst har sett kortene og bedt oss kaste dem. Hvis dette likevel skjer, kommer Norge til å få en internasjonal oppmerksomhet som vil være av det særs pinlige slaget. For det tunge og anerkjente havforskningsmiljøet i Norge må det være dypt deprimerende.

Selv i selskaper som trenger mineralene det letes etter, er skepsisen stor. Betydelige, internasjonale aktører som Google, BMW, Northvolt og Volvo sier de ikke vil bruke mineraler hentet fra havbunnen. Det gjelder også banker som Storebrand, Lloyds Banking Group, Tridos Bank, KLP og Natwest. Den Europeiske investeringsbanken har ekskludert gruvedrift på havbunn fra godkjente investeringer. I et ferskt direktiv om kritiske råvarer har EU slått fast at de ikke vil støtte slike prosjekt.

Men Norge gir faen. «Uten å åpne områder får vi ikke kunnskapsgrunnlag» sa Høyres Bård Ludvig Thorheim på pressekonferansen. «Verden trenger mineraler», fulgte Aps Marianne Sivertsen Næss. «Vi skal sikre en prosess som er miljømessig», stemte Sps Aleksander Øren Heen i. «Vi vet at det er kunnskapsmangel. Skal vi få lukke den, må vi begynne å lete. Da vil det gjøres på en god og trygg måte», avsluttet Frps Terje Halleland.

Det er altså miljøet vi gjør dette for. Det er virkelig som å knulle for dyden.

Firkløveret fikk det nesten til å virke som om Norge gjør dette utelukkende i ren og øm omtanke for miljøet, som en kjærlighetserklæring til havet, til tross for at de som forsker og har satt seg inn i det, sier at risikoen er skyhøy for store, uante miljøødeleggelser.

Havforskere anslår at vi bare har kunnskap om cirka 20 prosent av livet i havet. Når det kommer til dypbunn, står det enda dårligere til, av åpenbare årsaker. Vi har mer kunnskap om overflaten på månen og planeten Mars enn vi har om havbunnen.

Havet er under sterkt press. Klimaendringer, plastforsøpling, overfiske og dumping av (blant annet) gruveavfall fra landindustrien truer havet fra før. I løpet av de siste 50 årene anslår havforskere at én tredel av alt liv i havet er forsvunnet.

Hele bestander av både fisk, sjøfugler og sjøpattedyr har kollapset foran øynene våre, mens vi mennesker, iallfall noen av oss, har tellet penger og ledd hele veien til banken. Gruvedrift på havbunnen kan sågar utrydde arter vi ikke vet om. Planter og skapninger som kanskje til og med inneholder medisinske løsninger på problemer her oppe hvor vi ikke trenger gjeller.

Havet er klodens største lager av karbon. Det er et enormt matfat som, med fornuftig forvaltning, er selvforsynt. Havet er selve forutsetningen for alt liv på jorda. Men Norge gir faen. Vi skal være «Europas batteri», «lande på månen», «starte eventyr», «bygge vår tids pyramider» og «servere mat på tallerkenene til millioner av sultne».

Pompøse, intergalaktiske og flere tusen år gamle arkitekturbegrep tas heftig i bruk og fremføres med patos som det er tekster i en Melodi Grand Prix-låt fra et tysk heavyband, når det snakkes om industri som legger ytterligere press på naturen.

Erna Solberg, forhenværende statsminister og lederen av landets største parti, ble i 2021 utpekt til «høy beskytter av havet» i forbindelse med FNs havforskningstiår. Havgudene må vite hvorfor, kanskje mannen har kjøpt aksjer i havet?

«Norge skal bli verdensledende på hav og helse», åpnet statsminister Jonas Gahr Støre en landsmøtetale med. Han bruker også å si masse svulstig og fint om hav, særlig når han er i Nord-Norge.

Og miljøpartiene i landet? De er ikke i nærheten av å være i flertall eller samkjørte. Tirsdag morgen satt de til og med i Politisk kvarter på NRK og slo hverandre i hodene og avbrøt hverandre kontinuerlig for å fortelle hvor dumme de andre er.

Stakkars, stakkars havet. Og stakkars, stakkars de kommende generasjonene, om ikke flere våkner snart.