– Vil du ha et barn som mobber eller et barn som blir mobbet?

Vi satt på et utested, drakk pils og lekte dilemma – en lek som uten tvil ble kvernet fram av noen som kjedet seg grovt en gang i tiden, der man kaster umulige dilemmaer ut i lufta. Vi hadde tullediskutert dilemmaer som «ligge med Hitler eller drepe Mor Teresa» og «spise naboens avføring eller bæsje på sjefens pult mens han ser på», men nå falt alle forsøk på å tulle død om på det ølklissete tregolvet.

– Jeg vil heller ha et barn som blir mobbet enn en som mobber. Det viktigste for meg er at barnet har et godt hjerte, var det ei som sa etter en god tenkestund.

Vi andre satt der, med skit på vingene, og nikket. Vi var enige. Det er tydelig at ingen av oss hadde opplevd å bli mobbet, systematisk utestengt, ingen av oss hadde blitt kalt stygge ord så lenge at vi til slutt trodde på dem selv. Det var ikke vi som gikk bakerst, sammenkrøpet i forsøk på å forsvinne i landskapet, ikledd en rosa badedrakt på svømming bak de kule som alle hadde den nye bikinien fra Björn Borg på. Ingen av oss hadde vært bursdagsbarnet som ventet på gjester som aldri kom.

Det er 15 år og X antall barn siden. Jeg tror ikke noen av oss ville svart det samme i den juvenile leken i dag – valgt et barn som blir mobbet fremfor et barn som mobber, dersom det var et faktisk valg man kunne ta. For det er klin umulig å få et barn som blir mobbet til å slutte å bli mobbet, det vet alle som har prøvd. Da er det bedre å ha et barn som mobber, for mobberne kan man faktisk gjøre noe med. Eller?

Det er 21 år siden Norges første kampanje mot mobbing ble sparket i gang av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik. Han sto på talerstolen og lovde hele Norge, og da også de 40.000 barna som var regnet som mobbeofre, at det skulle bli slutt på all mobbing i skolen. Han var selv klar over at det var et noe ambisiøst mål, men dersom vi bestemte oss, kunne vi få det til, mente han.

Og antimobbeprogrammet ga resultater, skolene opplevde omfattende nedgang i mobbing, men noe null-tall så man aldri foran desimalene. Men Bondevik skal ha for forsøket. Han er tross alt ikke den første statsministeren som ikke har holdt det han lovde.

Elevundersøkelsen for 2022 viser at 7,3 prosent blir mobbet på skolen, en markant økning fra 5,9 og 5,8 prosent årene før. På grunnskolen og videregående til sammen snakker vi altså om 60.000 barn, fra skjøre små til skjøre litt større, som drasser med seg en vond klump i magen langs skoleveien hver dag. Noen er kanskje til og med livredde.

Økningen er størst i grunnskolen, og undersøkelsen er klar på at gutter og jenter opplever ulike måter å bli mobbet på. Dette er noe vi vet fra før, men det kan iblant være greit å få det gjentatt, svart på hvitt: Jenter holdes utenfor, mens gutter slås eller holdes fast, det er hovedregelen. Men selv om 7,3 prosent av barna våre holdes utenfor eller holdes fast, er det kun 1,2 prosent av barna våre som medgir selv å ha vært med på å mobbe andre medelever.

Dersom man tar for seg tre parallellklasser på til sammen 90 elever som et eksempel, er det altså 6–7 elever som blir mobbet, og kun én elev som står for mobbinga for dem alle sammen. Én person som får seks andre til å føle seg utestengte selv om de seks leker glad og lykkelig med resten av klassen.

Man trenger ikke å ha en utdannelse i tallknusing for å skjønne at her er det noen som lyger – enten til seg selv eller til omverdenen. Vet vi rett og slett ikke at vi er en del av problemet?

Har du aldri dyttet eller slått, aldri kalt noen feit og stygg annet enn bak lukkede dører, sagt nei når noen spurte om de kunne få være med, så er det lett å tenke at du har ryggen fri. Men så ser du det, rett foran øynene, noen som står mot en vegg alene i skolegården, blikket ned, 10 meter fra en stor klynge med høylytte kids som ser ut som kloner av hverandre – samme hår, samme ytterjakke, samme ord – og så husker du det. At du selv sto slik, i en ring. At du skulle vært modig nok eller våken nok til å se det, gå bort, si ifra, gjøre noe. Du var søt og snill, men du gjorde ingenting. Det knyter seg til i magen. Faen altså. Er det sånn fortsatt?

Mobbing går ikke over av seg selv. Mobbing gir psykiske konsekvenser som følger mange livet ut. Mobbing er en klar risiko for selvmordstanker. Tallene er mørke, for dette som knyter seg sånn i magen har ikke bare fortsatt, det har økt både i ofre og alvorlighetsgrad. Det siste året har våre barn tatt med seg kniv på skolen opptil flere ganger, for å beskytte seg selv, mener mobbeombudet. At mobbing har gått altfor langt når våre barn truer våre barn med kniv, kan vi alle være enige om.

Hvordan lot vi voksne det gå så langt?

Vi kan ikke få lov til å fortsette å tro at vi ikke er en del av problemet. Barna våre må få vite at de er en del av problemet, uansett hvor søte de er. Det er alvor nå. Det har det vært lenge.