Jeg har i flere år ikke følt meg hjemme blant de kvinnene som styrer skuta i anledning 8. mars. Det oppleves stadig mer som en dag for å markere hvor man står politisk og ideologisk enn en dag for å feire kvinner og kjempe viktige kamper for de mest sårbare kvinnene i landet vårt.

I fjor ble jeg skuffet da jeg leste hva som var parolene til markeringen i Tromsø. Dette var midt i en pandemi hvor mange kvinner slet. En mengde kvinner hadde skrevet om hjerteskjærende timer og dager på sykehus hvor de måtte føde barna sine helt alene. Allerede overarbeida sykepleiere fikk det enda vanskeligere og mange så seg nødt til å slutte. Dette var saker som var viktig for meg og som var store, aktuelle temaer blant mange kvinner. Ellers ser jeg stadig at det jeg forbinder med å være kvinne og det livet jeg ønsker meg, med familie og barn, ikke passer inn i kvinnesynet de mest politiserte kvinneforkjemperne har.

Skuffelsen jeg følte over at slike saker ble oversett førte til at jeg i årets markering ville involvere meg mer. Derfor sendte jeg inn forslag i forkant av parolemøtet, hvor jeg beskrev hva parolene betydde og hvorfor jeg mente de var viktige. Jeg fikk aldri noen bekreftelse på at de var mottatt, så da dro jeg også på møtet for å legge frem mine tanker.

Jeg så for meg at møtet kom til å være et forum for å heie hverandre frem og feire et mangfold av meninger om hva som er viktig for kvinner. Jeg trodde at jeg som ny ville bli tatt imot med åpne armer og at mine innspill ville bli satt pris på. I stedet følte jeg meg som et irritasjonsmoment som bare var i veien når jeg ikke var enig med de andre.

Møtet var uryddig organisert og jeg opplevde å bli avbrutt. «Alle» som var der hadde mottatt en epost om hovedparolene. Denne kjente jeg ikke til fordi jeg ikke sto på «8. mars-lista». Ingen av mine fem paroler var innstilt som hovedparoler, eller ble valgt inn på møtet. Jeg fikk heller ikke gehør for å inkludere graviditet og fødsel på en eksisterende hovedparole, fordi den originale ordlyden allerede var malt på et banner fra tidligere.

Jeg har ikke siden ungdomsskolen vært så ukomfortabel blant andre kvinner og fått slike blikk som jeg gjorde på dette møtet. Heldigvis gjaldt ikke det alle kvinnene, men majoriteten. Det var ikke disse kvinneforkjemperne jeg hadde sett for meg. Jeg så for meg kvinner som er åpne for alle kvinners erfaringer, meninger og synspunkter. Det er det jeg ønsker at kvinnedagen skal representere. Det gjør den dessverre ikke.