På vei inn i sommerferien før valget var det akkurat dette Arbeiderpartiet ikke trengte.

Rett etter landsmøtet i Ap i mai erklærte samtlige profiler i partiet i alle intervjuer at nå gledet de seg skikkelig til å snakke om politikk, ikke interne stridigheter eller gamle synder hos enkeltmedlemmer av partiet.

Det virket nesten som spinn, at det var noe de i fellesskap var blitt enige om å si – mye og repeterende. Men det var nok sant også. Partiet lå på sotteseng. Meningsmålingene var så alarmerende elendige at man fryktet Haakon Lie skulle gjenoppstå.

Men nå var det andre boller. Nå skulle ermer brettes opp, nå skulle man snakke om sosialdemokratiets fortreffeligheter. Glemt var Giske. Glemt var Tajik. Glemt var pendlerleiligheter, koronanachspiel og metoo-griseri. Selv Fosen-saken, kronekursen og den ene nasjonale og globale og geopolitiske krisa etter den andre fikk jaggu besinne seg for en stakket stund.

Kaos og etterslep av rot fra den forrige regjeringen fikk seg en liten pause. To nye nestledere med fremtiden foran seg ble valgt til stormende jubel og allsang. Fremad, kamerater! Syng høyt kamerater! Nå var det pinadø blanke ark og rosenrøde farjestifter tel.

Det skulle likevel ikke gå mer enn halvannen måned før de igjen satt i klisteret, attpåtil et klister laget i egne rekker. Tidligere i uka kom nestleder Tonje Brenna ut og innrømmet habilitetsuryddigheter i utnevnelsen av sin gode venn Frode Elgsem til styrevervet i Wergelandsenteret. I samme styre sitter også tre andre bekjente av henne. Men hun kom kritikken i forkjøpet, sa selv ifra og la seg paddeflat. Det berget henne sannsynligvis.

Det var denne saken i seg selv som angivelig fikk Anette Trettebergstuen til å tenke seg om, om det kunne være noen lignende problem i hennes eget virke. Tanken hadde ikke streifet henne før. Men nå strømmet det plutselig på med selvinnsikt.

Her snakker vi ikke om en ungdomspolitiker som har trykket av i feil rubrikk på et skjema om boliger. Her har vi heller en av statsminister og partileder Jonas Gahr Støres mest tiltrodde, som plutselig hadde fått klarsyn når det gjelder habilitet.

«Jeg har ikke vært klar over at når man er inhabil, så kan man heller ikke foreslå personer man er inhabil overfor», stotret en gråtkvalt Trettebergstuen på sin pressekonferanse fredag formiddag, lest opp fra et manus jeg vil anta at var gjennomarbeidet, godkjent og velsignet fra øverste hold. Hun så oppriktig lei seg ut. Det var vondt å se på. Den manglende forståelsen hennes er likevel komplett uforståelig.

Hun hadde oppnevnt Bård Nylund til medlem av Likestillings- og mangfoldsutvalget i november 2021. Hun spilte inn Nylund til verv som medlem i Mannsutvalget sommeren 2022, samt at hun oppnevnte ham som styrerepresentant i Norsk Folkemuseum i april i år. Bård Nylund er en av Anette Trettebergstuens nære venner. Han er også fadder til Trettebergstuens barn. Likevel var det ingen bjeller som ringte.

Hun foreslo Tina Siegler til styremedlem i styret til Den Nationale Scene våren 2023. Tina Stiegler er en nær venn av Anette Trettebergstuen. Trettebergstuen er fadder til Stieglers barn. Likevel var det ingen habilitets-reflekser som rørte på seg. Ingen tampen-brenner-tanker.

Så sent som denne måneden oppnevnte hun Renate Larsen til styremedlem i Den Norske Opera & Ballett. I sosiale medier, under offisielle og vidåpne kontoer, er de avbildet sammen i alle slags festlige lag, de gratulerer hverandre med jobber og drar på turer sammen. Hjerte-emojis og high fives. Renate og Anette er gode venninner. Likevel var det ingen tanker om habilitet som meldte seg.

Forstå det den som kan.

Habilitet er nemlig kjempelett å skjønne. Absolutt alle skjønner habilitet. Det er enkelt og helt elementært. Det som virkelig er uforståelig er derimot hvordan en durkdreven politiker – som attpåtil er statsråd og har sittet på Stortinget helt siden 2005 – klarer å avdekke en så himmelropende mangel på forståelse av grunnleggende spilleregler, som det Anette Trettebergstuen her har gjort. Det er sågar godt betalte verv det er snakk om.

«Jeg erkjenner at det jeg har gjort er et svært alvorlig brudd på habilitetsregelverket», understreket Trettebergstuen.

Å erkjenne feil og vise anger er selvsagt bra. Og det skulle bare mangle. Det er når man ikke erkjenner egne feil, feil absolutt alle andre ser, at det drar seg ytterligere til. Å legge seg skinnflat er eneste korrekte reaksjon. Det endrer likevel ikke selve brøleren. Og her er det en perlerad av dem.

Det mest alvorlige med denne saken, er uansett bildet man sitter igjen med, at det åpenbart er en kultur, enn si ukultur, i Arbeiderpartiet. Vennskapene og de mange offentlige båndene mellom de involverte her, har sågar vært flagget av dem selv i sosiale medier. Ja, de har nærmest skrytt av det. At ikke dette har blitt lagt merke til i de indre gemakker er knapt til å tro.

Sylvi Listhaug har derfor helt rett når hun i en e-post til VG spør som følger : «Det er stor grunn til å stille spørsmål ved statsminister Jonas Gahrs Støres ledelse av regjeringen når to av hans egne statsråder har en så lemfeldig omgang med regelverket. Har de ikke fått noen opplæring i habilitetsregelverket da de tiltrådte?»

Dette er ikke det samme som at komikere deltar på kryss og tvers i honorerte underholdningsprogram for hverandre. Dette er ikke en pølsefest mellom venner med makt eller en fest som har tatt litt av i sene nattetimer. Dette er derimot folkevalgte politikere på øverste nivå, som utøver og fordeler makt, og som det viser seg at belønner egne venner og bekjente med godt betalte verv.

Det er ikke bare skadelig for Trettebergstuen, Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre. Dette er skadelig for den generelle tilliten folk bør ha til sine folkevalgte.

Og nå er det bare 78 dager til valget.