Det har blitt en førjulstradisjon for meg å delta på Frelsesarmeens utdeling av julegaver som foreldre skal gi til barna sine. Fine leker for alle aldersgrupper ligger på et enormt bord, og en plukker ut noe som passer. Det er også gavekort, og en del klær. Alt er nytt og av god kvalitet, noe har Frelsesarmeen fått, andre ting har de kjøpt for penger de har samlet inn.

Det er viktig at utdelingen er rettferdig, at de som kommer får omtrent det samme i forhold til antallet barn de har. Gløgg, kaffe og pepperkaker serveres mens en venter på tur. Mange slår av en prat med Frelsesarmeens folk eller med oss frivillige. Men det er også en del som raskt plukker ut gavene og går. Dagen etterpå er det voksnes tur til å komme. Det er ikke bare barn som trenger julegaver.

Vi frivillige blir godt behandlet. Vi møtes tidlig på morgenen, det bes en bønn, og det gis instruksjoner. God kaffe serveres og ved lunsjtider er det mat. Alle får julenummeret av Frelsesarmeens blad «Krigsropet» når vi går, samt gode ord på veien. Men jeg er alltid sliten når jeg kommer hjem. Det gjør inntrykk å møte vanlige mennesker, mødre og fedre, som kjemper hardt for å få til en verdig jul for seg og sine. Jeg er imponert over hva folk klarer, men jeg kjenner også på en grunnleggende uro over et skjult Tromsø. Det er vanlige folk som kommer og ingen kan se at de trenger hjelp.

Like viktig som julegaver er mat. I fjor ga Frelsesarmeen i Tromsø totalt 750 mennesker hjelp til det, 330 av dem var barn. I tillegg deler Kirkens Bymisjon, Matsentralen og Røde Kors ut mat. I lokalene til bladet «Virkelig» serveres varm mat gjennom hele året. Under koronapandemien samarbeidet kirkene i Tromsø med Matsentralen, og på ni måneder ble 3624 matesker delt ut. Det var en svært tydelig realitetsorientering om byen vår.

Innsatsen for fattige er, samlet sett i Tromsø, formidabel. Men alle instanser melder at antallet øker, samtidig som også forskjellen mellom fattige og rike øker. Stigende matpriser og renter kan få forskjellene til å eskalere ytterligere.

Fattigdommen i Tromsø er det vi kaller relativ. Det skal ikke være nødvendig å sulte, men mange har ikke råd til uforutsette regninger, tannlege, en ukes ferie, mobiltelefon eller bursdagsgaver. Noen har ikke råd til skikkelig mat hver dag. Det er en del som får vondt i magen av de ekstra 200 kronene til klassekassen eller utgifter til pølser og sukkerspinn til barna på 17. mai. Noen bor altfor trangt. For noen er bostandarden elendig.

Ganske mange opplever ventetiden på Nav for lang eller kronglete eller at kravene er for tøffe. En del skjønner ikke Nav-systemet, og noen vil ikke bruke det. 1.300 barn i Tromsø kommune lever i en lavinntektsfamilie ifølge levekårsundersøkelsen. Dette utgjør omtrent 50 skoleklasser. Likevel ligger Tromsø bedre an med tanke på barnefattigdom i forhold til andre tilsvarende storbyer i Norge.

Lavinntekt defineres av at en tjener under 60 prosent av medianinntekten. Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse. Medianinntekt er noe lavere enn gjennomsnittsinntekt.

For mange betyr lite penger bekymringer, psykisk slitasje, vanskelige valg og store forsakelser. Det betyr at en ikke kan delta på aktiviteter andre ser på som selvsagte. For en del er fattigdom forbundet med skam, og en forsøker å holde det skjult. En del barn spør ikke foreldrene om de kan delta på fotball eller andre fritidsaktiviteter fordi de vet de ikke har råd. Det er støtteordninger slik at barn fra lavinntektsfamilier skal kunne delta i fritidsaktiviteter, men hvem skal betale alt det som kommer i tillegg; vafler og Cola under turneringen eller burgeren i Bjerkvik på vei hjem fra samling i Narvik?

Jeg snakka med en i toppen av norsk idrett i forrige uke. Han sa at mange av midlene satt av til fattige barn var ubrukt. Fattigdom bekjempes ikke bare med penger, men også foreldre som bryr seg, tar med andres barn og kjøpe ekstra Cola og vaffelkaker til de som ikke har råd.

Jeg fatter ikke hvordan ansvarlige partier kan se på at dette utvikler seg til det verre år for år i et så rikt samfunn som vårt. Vi bygger langsom opp en betydelig underklasse. Å sette hundrevis av barn på sidelinja skaper utenforskap, men det er også risikabelt. Å påføre unge mennesker skam, nederlag og opplevelsen av å ikke høre til, samtidig som rikdommen hos store grupper øker, kan sende oss i retning av et samfunn helt annerledes enn det vi har i dag, med langt mindre vekt på fellesskap og samhold og mye større grad av polarisering.

Norge er i ferd med å bli et annet land enn det mange av oss ønsker. Kanskje adventstiden kan være tiden for å gi folk tilbake den nødvendige respekt. Ordet respekt kommer fra latin, respectare, se tilbake, se om igjen, ta hensyn til. La oss se en gang til på alle de flotte menneskene vi nå har plassert i køer etter mat og julegaver.