Det er en farlig kort vei fra den individuelle graderingen av identitet til storsamfunnets rangering av minoriteter. Min hilsen i dag er derfor denne korte og viktige: God nok!
Sannhets- og forsoningskommisjonen leverte sin rapport til Stortinget fredag den 1. juni i fjor klokka 12. Én time senere startet en 37 timers lesedugnad der 100 opplesere leste hele rapporten fra Nationaltheatrets scene, sendt på NRK og lokale lytteposter over hele landet.
Nøyaktig klokka 12 fikk også jeg tilsendt det utdraget jeg skulle lese fem timer senere – og det gjorde sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk tilsendt en del av min egen lokalhistorie som jeg ikke kjente.
I mer enn 20 år på slutten av 1800-tallet betalte Stortinget for at samiske barn på Røros ble satt bort til norske fosterforeldre. Målet med å assimilere barna språklig og kulturelt var en fornorskning av hele det samiske samfunnet på Røros.
Dette fikk jeg vite den 1. juni i fjor – klokka 12.
Da blir det lett å skjønne hvorfor Sannhets- og forsoningskommisjonen tar til orde for et kunnskapsløft i offentlig sektor og sivilsamfunnet. Vi trenger et felles kunnskapsgrunnlag om fornorskningspolitikken, uretten og konsekvensene den har hatt – og fortsatt har i vår tid.
Gjennom våre 50 år i Sápmi har UiT tatt og tar fortsatt et stort ansvar for å bygge kunnskap om fornorskningen, men også for revitaliseringen av språkene og kulturene som var i ferd med å bukke under. Det faglige programmet for markeringen på samenes nasjonaldag viser at UiT også tar ansvaret for å dele denne kunnskapen.
Under Arendalsuka i august arrangerte UiT en samtale om Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport. Der oppsummerte kommisjonens leder Dagfinn Høybråten det store oppdraget UiT tar del i: Kunnskapen om fornorskningen må bli allemannseie. For vi kan ikke se en annen vei lenger.
I dag har jeg lyst til å løfte fram våre studenter og ansatte og alle som har vært med på bevegelsene som har vist nasjonen at vi ikke kan se bort. Dere gjorde det for mer enn 40 år siden, og dere gjorde det i fjor. Dere satte oss i bevegelse, men som samfunn har vi ikke løst dilemmaet som ligger mellom det grønne skiftet og menneskerettene.
Vi må løse utfordringen fra Fosen – på mange steder og på mange måter i et mangfoldig Sápmi. Alle som har reist seg opp, hevet stemmen og satt ned foten har gitt oss et helt annet utgangspunkt enn vi hadde for et år siden:
Dere har avslørt kunnskapshull. Dere har løftet konflikten ut av politiske notat og opp fra forskeres bord, til storsamfunnet, til Lindmo, til Dagsnytt 18 og BBC, og dere har forankret dilemmaet der det hører hjemme: I samvittigheten til nasjonen og den enkelte av oss. Giitu! Takk!
I dag feirer UiT samenes nasjonaldag på alle våre fire campus, med ansatte og studenter som har ulike og varierende tilknytninger til de samiske samfunnene og kanskje til sin egen samiske identitet.
I tiårene etter Alta-aksjonene har vi skjønt at det ikke var selvsagt for alle at de hørte til. Mange graderte sin egen identitet, og lot andre gradere den, før de signerte underskriftslista, kom på grendehuset, sto foran Stortinget eller la seg ved Stilla.
Mer enn 40 år senere vet vi at det samme spørsmålet dirret hos noen foran departementene og Stortinget: «Er jeg samisk nok – til å stå her, til å mene dette, til å si fra?» Hos andre er spørsmålet: «Er jeg samisk nok – når jeg ikke vet, når jeg ikke står der, men sitter her?»
Alle disse spørsmålene er devaluering, av egen og andres identitet. De er derfor en konsekvens av fornorskningen. Hver gang vi stiller slike spørsmål til oss selv eller andre, fortsetter vi fornorskningen i det stille.
Mitt største ønske er derfor at vi lytter til sametingspresident Silje Karine Muotka og sametingsråd Runar Myrnes Balto, som i fjor snakket til alle som spør om de er samiske på den rette måten, om de svikter sin egen eller andres forventninger til samisk identitet.
I kronikken «Det finnes bare likeverdige og gode nok samer» skriver Moutka og Balto at «forsoninga må handle om å inkludere alle i det samiske fellesskapet og å løfte den samiske selvfølelsen».
Det er en farlig kort vei fra den individuelle graderingen av identitet til storsamfunnets rangering av minoriteter. Min hilsen i dag er derfor denne korte og viktige: God nok!
Gratulerer med dagen!