«Moralistisk». Det er omtrent det verste du kan bli kalt her til lands, i vårt tolerante, liberale demokrati. Det var da også det Høyres stortingsrepresentant fra Troms, Erlend Svardal Bøe, valgte å betone da han ble spurt av iTromsø om sin oppfatning av habilitetssaken til sin partileder Erna Solberg denne helgen.

«(...) Får vi et demokrati der vi skal være feilfrie, og oppfylle visse livskriterier for å være politiker – da beveger vi oss vekk fra en viktig verdi i demokratiet, og det er mangfold», svarte Erlend Bøe på spørsmål om hva som må til for å sikre at reglene for habilitet faktisk etterleves.

Å trekke «moralist-kortet» er i denne sammenhengen en helt uakseptabel bagatellisering og mangel på forståelse av denne sakens alvor. Uttalelser som dette bidrar til å flytte vinduet for hva som er akseptert oppførsel i Norge. For hver me too-sak, for hver reiseregningssak, for hver pendlerboligsak og for hver habilitetssak som ikke får sin riktige konsekvens, blir vinduet litt og litt forskjøvet.

Til slutt vil vi finne oss selv i et land med et politisk system vi ikke kjenner igjen, og som vi ikke kan vedkjenne oss. Er vi der allerede? Hva hadde vi sett, om vi for ti år siden – som er årene som har gått siden Solbergs første regjering tiltrådte – hadde fått et blikk inn i det politiske Norge anno 2023?

Vi hadde sett en politikerstand hvis instinkt er å se om «det blåser over» når en alvorlig skandale kommer for en dag, i stedet for å ta konsekvensen av ansvaret som følger med rollen de innehar. Kanskje hadde vi funnet det kvalmende at tillit i politikken tilsynelatende har blitt redusert til en konkurranse om hvor mye man kan slippe unna med, bare man har de flinkeste spinndoktorene.

Habilitet er korrupsjonsmistankens siste skanse. Så «mangfoldig» som dette, en statsminister med en potensielt eviglang rekke habilitetsbrudd bak seg, kan vi faktisk ikke ha det. Det er ikke, og kan ikke være, plass til mistanke om korrupsjon i maktens øverste korridorer i Norge.

Slik forklarte Eva Joly det i Morgenbladet den 1. september (dagen E24 ba om en fullstendig oversikt over Sindre Finnes’ aksjehandel): «En statsråd skal opptre uklanderlig, slik at borgerne ikke skal måtte stille seg spørsmål om hun handler i sin manns eller i samfunnets interesse. Det er derfor vi har habilitetsregler».

Uklanderlig. Der ligger lista, ifølge Joly. Det er den kontrakten som er brutt. Borgerne i Norge stiller seg spørsmål om hvorvidt vår statsminister gjennom åtte år har handlet i samfunnets, eller sin egen husstands interesse. Statsministeren har innrømmet at hun har vært inhabil i beslutninger om Hydro, et selskap som alene har vært gjenstand for regjeringsvedtak med økonomisk fordel på mange millioner kroner.

«Tillitsbruddet har skjedd mellom henne og Sindre Finnes. Det kan ikke være slik at vi alltid sår tvil rundt folks hensikter. Jeg velger å tro på Erna», svarte Erlend Bøe videre på spørsmål om det ikke er for lettvint å frikjenne Solberg for ansvar på bakgrunn av at ektemannen har bedratt henne.

Dette er mer enn naivt. For det første er tvilen om korrupsjon allerede sådd, av Erna Solbergs faktiske handlemåte i denne saken. Ekteparet Solberg/ Finnes og Høyres partiorganisasjon har selv sådd denne tvilen. For det andre har ikke Høyre og Erlend Bøe lenger det privilegium å la tvil eller tro komme Solberg til gode. Tillitsbruddet har fremst av alt skjedd mellom Erna Solberg og det norske folk.

Vi har en utpreget aversjon mot å ta k-ordet i bruk om maktmisbruk i eget land. For at noe skal være korrupsjon i Norge, må det være kontanter, helst litt lurvete, i en grå konvolutt under bordet. Det er ikke så vanskelig å se gjennom korrupsjon «i land vi ikke liker å sammenligne oss med», men når løgn og bedrag oppdages i eget styre og stell, er det som om tåken legger seg så tett om oss at det lammer vår kollektive hjernekapasitet. Det bryter så fundamentalt med vårt kollektive selvbilde at vi heller stikker hodet i sanden enn å gå de ubehagelige rundene med å sjekke om mistanken er korrekt eller ikke.

Kanskje er det dette som har rammet Tromsø Høyres ordførerkandidat og sentralstyremedlem i partiet nasjonalt, Anne Berit Figenchau, siden hun til iTromsø begår den logiske kortslutningen å si at hun har tillit til sin partileder i samme setning som hun erklærer at saken er egnet til å bryte ned folkets tillit ikke bare til partiet, men politikere generelt.

Sist, men ikke minst er ikke Solbergs hensikt det springende punkt for hvorvidt hun kan fortsette. For hva har Erna Solberg gjort, ved alt hun ikke har foretatt seg på dette området, både i perioden som statsminister og da mediene begynte å stille spørsmål i årets valgkamp? Hun har utvist graverende mangel på profesjonalitet. Hun har vært så til de grader uproff i de åtte årene hun hadde landets desidert viktigste jobb, at diskusjonen om «hva visste Erna, når» til en viss grad fungerer mer som en avsporing og avledning fra det som er sakens kjerne.

Det er allerede påvist at Erna Solberg har unnlatt å skaffe seg informasjon som er kritisk for troverdigheten for sin egen utøvelse av statsministergjerningen, på tross av at hun har fått gjentatte røde flagg gjennom årenes løp. Hvorvidt hun ubevisst eller bevisst har unnlatt å tilegne seg denne informasjonen er ikke irrelevant, slett ikke, det vil si mye om hennes karakter, som nå synes viktig å få blottlagt. Unnlatelsessynder er også synder.

I tilfelle det er bevisst har ikke Erna Solberg «kun» ansvar i denne saken. Da har hun også skyld. Men uansett hva som er tilfelle, bevisst eller ubevisst, viser dette at Solberg ikke er skikket til vervet som statsminister. Hun har tatt en risiko hinsides all forsvarlighet, og hun må ta konsekvensen av det.

Hvis hun ikke skjønner det nå, må Høyres sentralstyre skjønne det for henne. De må også skjønne at de ikke kan overlate til pressen alene å gå gjennom alle transaksjoner og regjeringsbeslutninger som havner i mistankens lys av denne saken – for ikke å snakke om alle enkeltborgere som nå har tatt på seg å nøste opp alle tråder i denne saken. Det burde være innlysende at dette er helt uholdbart.

Hadde Solberg vært statsminister nå, hadde hun gått på dagen. Forsøket på å innbille seg selv, sitt parti, og befolkningen, at hun kan stille til valg som statsministerkandidat om to år, er provoserende og trist.