De fleste av oss som bor i Tromsø har stor glede av naturen. Alle bør vi ha tilgang til den og helst bør den være tilgjengelig til fots eller med sykkel fra der vi bor. Tenk at de fleste av oss har det slik i Tromsø – livsglede og folkehelse rett utafor døra!

Men hva da med utsikten fra stua? Ja, det er utvilsomt en kvalitet, men skal vi bygge en smartere og mer kompakt by er det tvilsomt at så mange av oss kan beholde nærmiljøet uendret i årene fremover. Byen skal utvikles innenfra slik at flere i fremtiden kan ha glede av nærheten til marka og byens ulike tilbud uten å ta i bruk bilen.

En mer bærekraftig by betyr endringer og utvikling i vårt nærmiljø, der hvor byen allerede er bygget, der hvor vi allerede bor.

Her kommer vi til Moxy-hotellet i Huldervegen 2. Det som kanskje ikke kommer så godt fram i media er at bygget er del av en pågående byutvikling i bydelen, en byutvikling vi kanskje kan omtale som Vestbyen.

BYENS VESTSIDE 1960: Tangmelfabrikken vitner om at noe er i gjerde og mye har skjedd siden da. De største naturinngrepene er allerede gjort når vi skriver 2023. Skal kommunen lykkes med den bærekraftige nærbyen vil det også de neste 60-årene skje store endringer på vestsiden av øya, skriver Torstein Piltingsrud. Foto: Fjellanger Widerøe/Perspektivet museum

Her er det planer om store oppgraderinger i infrastruktur og hundrevis av nye boliger de kommende årene. Beboere som i dag føler seg berørt, vil få utsikt til enda flere bygg i fremtiden og noen av dem vil også bygges på tomter nærmere dagens boliger enn hotellet. Uansett hvordan dette bygges ut innebærer det endring.

Dette skjer altså ikke fordi noen ønsker dagens beboere ondt, men fordi samfunnsoppdraget krever at vi utnytter disse sentrale arealene godt. En gang var det også urørt bjørkeskog der dagens boliger, skoler, veier og butikker er bygget. De største inngrepene er derfor allerede gjort og beslutningen om hvor byen skal ligge ble tatt av generasjoner før oss.

Tenker vi litt videre vil det jo være ganske smart å utnytte beliggenheten her hvor vi har investert milliarder i infrastruktur, skoler, barnehager, sykehjem og svømmeanlegg fremfor at dette må etableres på nytt et annet jomfruelig sted. Langnes representerer slik et verdifullt utgangspunkt som kan sikre bærekraft, både i forhold til miljø og samfunnsøkonomi.

I tilfelle Moxy ble kommunens beslutning om å bygge et hotell i Huldervegen 2 gjort for flere år siden når reguleringsplan 1788 ble vedtatt. Planen fastsetter formål, plassering, høyde og volum på nybygg som tillates oppført på denne eiendommen. Selve hotellformålet virker både fornuftig og dristig. Fornuftig ut fra den sentrale beliggenheten ved hovedveisystemet mellom flyplassen og sentrum. Dristig fordi de fleste hotellkjeder i utgangspunktet søker beliggenhet i sentrumskjernen med et bredere tilbud til de besøkende.

Eiendommen har i etterkant av vedtatt plan skiftet eier. Hotellkonseptet er endret og andre arkitekter er blitt engasjert. Dette er ikke unormalt, og reguleringsplaner må i utgangspunktet sikre tilstrekkelig forutsigbarhet uavhengig av slike endringer. I tilfelle plan 1788 legges det imidlertid ingen føringer for fargebruk eller materialbruk. Det er heller ikke stilt dokumentasjonskrav knyttet til fasaden i en byggesak ut over at det må innhentes godkjenning fra Avinor. Dette kan man i ettertid mene er en svakhet ved planen, men den er like fullt både gyldig og gjeldende.

Hva kan så et prosjekt med disse rammebetingelsene «gi tilbake til byen» i et av byens mest trafikkerte veikryss? Her er det tenkt annerledes enn det vi forfekter i mange byutviklingsprosjekter hvor gateplan eller bygulvet står i fokus. Hotellet er snudd på hodet med resepsjon og kafé i øverste etasje. Vi så for oss at dette kan tilføre en interessant opplevelse akkurat her – alle kan ta seg en tur opp i kafeen på øverste etasje og nyte et nytt perspektiv på bydelen, samt utsikten til flyplassen, sundet og Kvaløya.

Når bygget er markant i bybildet, var det viktig for oss at alle har mulighet til å ta det i bruk. Vi ser at flere synes å sette pris på denne kvaliteten ved bygget og velger å tro at dette også kan være et bidrag til å utvikle stedet til noe mer enn et veikryss på sikt.

Til de som savner stedstilpasning mellom veikryss, eneboliger, industribygg og kjøpesentre er det nok en åpenbar svakhet at dette bygget foreløpig står alene i et omdanningsområde. Vi bør forvente at videre utviklingsplaner sammen med hotellet og veiprosjektene til Tenk Tromsø skaper et attraktivt sted, også på gateplan. Det bør være fokus i fortsettelsen.

Eiffeltårnet var banebrytende. Med noen tonn stål ble det bygd en stabil konstruksjon som strakte seg 300 meter til værs. Bygget var overraskende, omstridt, elsket og hatet – men det var altså nyskapende i forhold til materialbruk og bygningsteknologi på sin tid. Med mistanken om at dette ville vært en god kandidat for grøssprisen i 1889 stopper sammenligningen der.

Smarte bygg er imidlertid fortsatt på dagsorden og i tilfelle Moxy tør nevnes et par ting. Bygningselementene er produsert lokalt med lave transportutslipp, betong er svært bestandig og nærmeste vedlikeholdsfri. Bygget tilbyr stor kapasitet med lite fotavtrykk. Det er energieffektivt. Det har en rasjonell og fleksibel struktur – som med begrensede grep kan bygges om til studentboliger dersom behovene endrer seg. Det hører også med at hotellet skaper lite personbiltrafikk.

Vår intensjon er at bygget skal fremstå som del av landskapet, hvor fargevalget skal være dempet grå, og uttrykke tyngde og soliditet – ikke så ulikt fargen vi finner i fjellene rundt Tromsø. Fasadens karakter endrer seg med dagslys og værforhold. Når solen skinner trer metallplatene fram. I regnvær blir betongen sort. I klarvær sommerstid fremstår bygget lysere. Toppetasjen bryter igjennom med sine glassvolum, et gløtt mot tinden i øst og et vink til flyene og Kvaløya i vest. Her avsløres altså at landskapet ble vårt fokus siden byggets nære omgivelser forventes å være i endring i tiden fremover.

Nå tar ikke dette innlegget mål av seg å fortelle folk hva som er stygt og pent, men heller å forklare våre intensjoner med bygget gitt de rammebetingelsen vi fikk. Når intensjonene er beskrevet, skal det også være sagt at vi ser forbedringspunkter ved fasaden. Dette går hovedsakelig på manglende presisjon og kvalitet på utførelsen, men også fargen på betongen som fremstår ujevn og ulik mellom elementene. Dette kan omtales som detaljer, men det bidrar til å trekke ned helhetsinntrykket. Heldigvis skyldes noe av dette kalkutslag i betongen som ifølge leverandør vil vaskes bort over tid.

Så ser vi også at prosjektet er noe ganske annet enn det som i sin tid ble illustrert i reguleringsplanen. Dette er det gode og lovlige grunner til i dette tilfellet, men vi ser at det kan fremstå uforutsigbart. Her tenker vi imidlertid at en evaluering av reguleringsplanen er mer treffsikkert enn å kritisere bygget.

Kan vi så lære noe av debatten og engasjementet de siste ukene? Ja, dersom debatten kan brukes til å sette fokus på våre bygde omgivelser og kvaliteten på byggene. Og ja, dersom dette kan brukes til å forbedre kommunens planer slik at det skapes større forutsigbarhet og demokratisk forankring knyttet til gjennomføring og resultat.

Dette er ønskede effekter hvor løsningen involverer flere aktører og hvor virkemidlene må være gjennomtenkte slik at dette ikke ender opp i nye hinder i samfunnsbyggingen. Det er en viss kompleksitet her, og noen avhengigheter, men som vi tidligere har spilt inn til kommunen mener vi at løsningen for å sikre bygget kvalitet starter med ny kommuneplanens arealdel.

Det er derfor gledelig med signalene fra politisk ledelse i Tromsø kommune som ser det store bildet, og også peker på forbedring av kommunens planer som del av løsningen.