Det er ikke meningen å være festbrems, men når folks liv går til helvete for at de drukner i gjeld, i et land som vasser i penger, må noen dra i snora. Så beklager, vi må snakke mer om selvmord.

Støvet hadde knapt lagt seg etter «verdensdagen for selvmordsforebygging» (10. september) og «Verdensdagen for psykisk helse» (10. oktober). Det var fredag 27. oktober, og NRK-programmet Nyhetsmorgen surret i bakgrunnen.

«Det er sterke sammenhenger mellom økonomiske problem og selvmordstanker», sa nyhetsoppleseren tørt. Det bedrøvelige budskapet var fra Kim Stene-Larsen, psykolog og seniorforsker hos Folkehelseinstituttet. Internasjonale studier viser at mennesker med såkalt uhåndterbar gjeld har åtte ganger større risiko for å ta sitt eget liv enn andre.

Et sterkt intervju med en modig, norsk student, som åpent fortalte at han hadde strevd med tankene, understreket alvoret. En ansatt hos Frelsesarmeen fortalte at de stadig møter mennesker som er åpent suicidale på grunn av økonomiske vansker. En representant fra Nav fortalte at det er en merkbar økning av folk som kommer med vansker de ikke ser noen løsning på. Innslaget varte i drøyt halvannet minutt.

Nå er dessverre festtalene fra både valgkampen og de to ovennevnte verdensdagene over, det er fortsatt en god stund til jul, og den dertil hørende kollektivt dårlige samvittigheten melder seg, og andre nyheter kastet fort skygger over det nedslående budskapet.

Det er vanskelig å konkurrere med kriger i både Midtøsten og Øst-Europa, høringer på Stortinget, fotball og Farmen. Uten sammenligning for øvrig. Men selvmord er åpenbart ikke sexy eller spennende nok. Det taper i kampen om oppmerksomhet.

Det burde definitivt avstedkommet mer oppmerksomhet, i hvert når man ser hvor mange som berøres av det, og særlig når vi med dyrtid og mørke, økonomiske skygger i horisonten ser at det er en dokumentert sammenheng mellom pengeproblem og selvmord.

Siden 27. oktober har 25 mennesker, om man legger til grunn selvmordsstatistikken i Norge de siste tre årene, valgt å ta livene sine. 250 har prøvd. Mange, mange flere har slitt med tankene. Og stadig flere sliter tiltagende med økonomien.

Nordmenns forbrukergjeld økte med hele 1,8 milliarder kroner bare i september. I oktober økte den med tre milliarder. Den totale forbruksgjelden er i skrivende stund 162 milliarder. Milliarder. Det er ikke overdrevent å kalle tallene alarmerende. Når det nå lakker mot jul, forventes tallene å stige ytterligere.

En synkende kronekurs, økte strøm- og drivstoffpriser, renteøkning og alt dette vi har blitt vant til kjedsommelig å repetere er ikke lenger noe underlig som bare skjer med noen få. Sjansen for at du kjenner noen som er langt på vei ned i hengemyra er stor. Sjansen for at du får vite om det er betydelig mindre. Det er pinlig å slite økonomisk i den bugnende pengebingen AS Norge.

Det er lav arbeidsledighet, og vi har i flere tiår hatt en stor middelklasse med liten øvelse i å ha det knagert. Det ligger en forventning om å ha det fett, ha dyre vaner og uvaner; alt fra å pusse opp kjøkkenet til kule feriemål og å gi ungene sine det samme som ungene til de andre.

Økonomisk trøbbel er skamfullt i rike Norge, et selvpåført tegn på mislykkethet. Glansbildene i sosiale medier er bare med å fucke stemningen ytterligere opp.

Stadig flere havner i den berømte luksusfella. Korthusene veltes over ende. Drømmer, status og selvbilder forvitres. Matkøene vokser. Og nå vet vi altså også at de det gjelder, de som opplever problemene som uhåndterbar, har åtte ganger større sjanser for å bli suicidale. Det oppsiktsvekkende er at det høres oppsiktsvekkende ut. Selvsagt sliter folk som sliter.

iTromsø kunne forrige måned fortelle at nesten 10.000 tromsøværinger minst én gang det siste året har vært ute av stand til å betale en eller flere regninger for husleie, boliglån, strøm eller kommunale avgifter. Forrige lørdag intervjuet vi en sykepleier som hadde havnet i denne saksa. Hun klarte ikke håndtere gjelden sin og tok opp forbrukslån for å betale andre lån.

Slikt er sikkert lett å le oppgitt av for dem som ikke har vært der, men det handler ikke om du skjønner matematikk eller konseptet gjeld, for til slutt handler det bare om å holde kreditorer, de mest hissige av dem, på avstand. Og da går det selvsagt til helvete. Til den ansiktsløse namsmannen kommer og tar fra deg bilen, leiligheten din eller noe annet du måtte sitte på av verdi.

Etter å ha skrevet på denne kommentaren i dag, der jeg har googlet etter både saker om gjeld og tallene nevnt ovenfor, er nettbildene et par timer etter fulle av tilbud fra diverse «reddende engler» i mylderet av aktører som lever av at livene til folk går til grunne. Algoritmene leverer.

«Norges beste forbrukslån», «Lån uten sikkerhet», «Refinansier gjelden din hos oss – Når andre banker sier nei», «Lån på dagen uten sikkerhet – Rask utbetaling», «Få forbrukslån på dagen – Refinansier din forbruksgjeld».

Dette er bare et lite knippe konkrete eksempler fra min egen feed. At noen ryker på disse er opplagt, uansett hvor mye dem det rammer innerst inne vet at det er uklokt, at det er å pisse på føttene for å holde dem varme. Fryser du nok, velger du uansett det kjappeste alternativet. Det er elementær selvoppholdelsesdrift.

For dette skjer ikke et vakuum, men i et land der velstand er normalen. I går slo VG stort opp saken om en ung dame som hadde gjort noe lurt. «LKB (28) har tatt et smart grep som gjør at hun slipper å betale skatt på inntekten fra den ene utleieboligen hun eier». Gratulerer, LKB, du har vært smart.

Mens jeg skriver dette, tikker det inn et pushvarsel fra VG og DN. Der forteller de om milliardærarvingen Katharina Andresen som har klasket 590 millioner kroner på bordet for en eiendom på Bygdøy. Det er ny boligrekord i Norge, melder begge. Grattis.

Vi har bankdirektører med 15 millioner i årslønn som i beste mening, og i fullt alvor, ber folk håndtere økonomiske nedgangstider med pusteøvelser. Det er som å be folk runke mot ensomhet.

Vi har i over et år lest om krokodilletåregråtende laksemilliardærer som er så rike – bransjen har for øvrig tjent fett på lav kronekurs – at de må flytte ut av landet for ikke å kveles av sin egen rikdom. Det skal lønne seg å stå opp om morran og flytte til Sveits, si. Medynken for denne gjengen, fra det politiske miljøet, er også rørende.

Samtidig tar folk livet av seg fordi de skammer seg over sin egen økonomiske skjebne. Skal vi gjette på at vi passerer 700 selvmord i Norge i et av de kommende årene? Håper ikke det, så får vi heller håpe at de døde ofres en tanke, og noen fine ord, når vi om et knapt år skal markere en verdensdag eller to.