I fjor høst reiste Sunniva, som jeg er far til, og som da var 15 år, og jeg til protestleiren ved Repparfjorden i Kvalsund i Hammerfest kommune for å demonstrere mot utbyggingen av Nussir- gruva.
Det var Sunnivas initiativ. Jeg var noe nølende. Men da jeg hadde deltatt i demonstrasjonene mot utbyggingen av Alta vassdraget høsten 1980, og klagd på manglende kirkelig nærvær, var jeg tom for gode motargumenter.
Nussir ASA ønsker å utvinne kobber, men for å gjøre dette vil de dumpe gruveavfallet rett i fjorden, såkalt sjødeponi. Norge er et av svært få land som tillater dette. Mengden avfall er enorm, to millioner tonn tungmetallholdig gruveslam hvert år i 20-30 år. Gruvedriften vil både ramme livet i fjorden og den samiske reindriften i området. Det er flere likhetstrekk med Alta-utbyggingen.
For oss ble det fire flotte dager sammen med en fantastisk gjeng unge, og noen gamle, miljøvernere som alle protesterte mot utbyggingen. Leiren var meget godt organisert, og den varte i over tre måneder. Hver morgen ble arbeidsoppgavene fordelt i plenum. Gaver og støtteerklæringer strømmet på.
Det var samtaler og diskusjoner, workshops, kunstneriske opptredener, matlaging, oppvask utendørs i store baljer og tømming av latriner. Det var ganske kaldt og vått å bo i telt. Men mange kom innom leiren, f.eks. en same som fortalte om konsekvensene en utbygging ville ha for reindrifta.
Hele tiden holdt vi vakt ved Markoppneset, en drøy kilometer fra leiren, hvor utbyggingen skulle starte. Om utbygger kom med anleggsmaskinene skulle vi stoppe dem ved å lenke oss fast.
Nest siste dag av vårt besøk ledet jeg en gudstjeneste ute på Markoppneset, på en brink med den nydeligste utsikt over fjorden. Jeg hadde selvsagt spurt leirdeltakerne om de ønsket dette. Svaret var positivt. Vi ba for fjorden og for reindrift, vi velsignet land og sjø, sang og ba om Guds beskyttelse. Mange var berørt, selv om en gudstjeneste slett ikke var det mest naturlige uttrykket for alle deltakerne.
Jeg ble utfordret etter dette. Skal kirka gå inn i politiske spørsmål, ble det spurt. Lignende spørsmål er reist rundt kirkas engasjement i flyktningspørsmål, skepsis til olje- og gassutvinning og kritikk av Norges omfattende våpeneksport, for å nevne noe.
Spørsmålet er stort. Jeg anerkjenner at det mulig innenfor en kristen tro å komme til andre konklusjoner enn jeg selv har gjort. Vi vet at kobber trengs i store mengder for den grønne omstillingen. Det er mangel på arbeidsplasser i denne delen av Hammerfest kommune.
På den annen side må jeg spørre om det er riktig å tenke at kristen tro kan begrenses til å være noe utelukkende indre eller individuelt. Jo, det er det også, det er å tro at en hører til Gud, at mennesket står i en dyp sammenheng med Skaperen og at mennesket er sett og elsket av Gud.
Men må det ikke også være noe mer? Om de store utfordringene i vår tid; miljøkrise, urettferdighet, skeivfordeling, vold og diskriminering ikke har noe med Gud å gjøre, blir ikke da troen irrelevant og Gud uinteressant? For meg er det i alle fall slik. For miljøkrisa er ikke bare en politisk utfordring. Krisa gjør at det er mulighet for at barnebarna mine ikke får oppleve villmark og skog, artsmangfold og fjell slik jeg har gjort.
Krisa gjør at vi risikerer at millioner av mennesker sendes på flukt fordi deler av kloden blir ubeboelig. Krisa kan utløse kriger fordi det ikke blir nok mat. For meg er ikke dette utelukkende politiske spørsmål, men like mye eksistensielle og åndelige spørsmål. Spørsmål som ikke bare kan plasseres i en bås vi kaller politikk. Dette er anliggender som inngår i min bønn, liturgi, bibellesning og åndelige samtaler, like mye som tilgivelse, nåde og frelse.
For meg er det umulig å avgrense politikk fra tro. De hører sammen. Det er umulig for kirka ikke å være politisk. Den må respondere når miljøet herjes med, når kapitalen blir menneskenes gud, når flyktninger støtes ut, når skeive diskrimineres, når rikdom plasseres på de få, når samer igjen og igjen mister sine landområder.
Dette kan ikke være uvedkommende for en Gud som steg ned på jorden for å dele menneskenes kår. Spørsmålet er ikke om, men hvordan det hører sammen. Kirka skal selvsagt ikke drive partipolitikk. Kirka må holde seg til ordets makt, ikke fysisk makt, men hvor går grensene?
Kanskje skal vi først og fremst anerkjenne at de store spørsmålene som klima- og miljøspørsmålene, like mye er åndelige, personlige og eksistensielle spørsmål, som politiske. Fordi de berører livet i all sitt mangfold og fordi ånd og materie henger sammen. Derfor ber jeg fortsatt til Skaperen om at Nussir ASAs gravemaskiner aldri må komme en centimeter nærmere Repparfjorden.