Blå biler, rosa ponnier. Skytevåpen i plast, englevinger, Cosmopolitan eller FHM. Bladhyllene i kiosken er ikke de eneste med jente- og gutteseksjoner. Som småbarnsfar klaskes kjønnsinndeling i handlekurven allerede før du vet om du får en gutt eller ei jente.
- Barneseng, ja. Blå eller rosa?
- Trenger du helsepledd? Vi har dette blå og dette i rosa, hvilket vil du ha?
Klær trenger vi vel også til den lille. Prinsessetrykk, eller kanskje en traktor?
Jo da, det kan jo være nyttig å være tydelig i hvilket kjønn det lille nøstet i vognen har. Vi som har arvet en del gutteklær vet at det er litt flaut for alle parter når noen sier "det var jo en søt liten gutt", men å ta en fransk en og skaffe nurket hull i ørene i en alder av 17 timer lar vi ligge. Da tar vi heller prinsesseklærne.
Så vokser de til og begynner å leke. De havner i barnehagen, kanskje har den et dukkerom hvor jentene kan være mens guttene bygger lego.
Samtidig finnes det folk som prøver å undertrykke barnets kjønn. En liten stork fortalte meg om en trend blant nybakte foreldre om å legge til rette for en kjønnsnøytral oppvekst. Ingen rosa klær, ingen Transformers-leker, ikke engang et navn som forteller noe om gutten er ei jente eller omvendt.
Men Kim forstår nok at hun ikke er som Knut, selv om foreldrene prøver å holde det hemmelig.
- Onkel, hvorfor har ikke Mia tisselur?
Vanskelig å forklare den uten å nevne kjønnsforskjeller.
Så hvis Mia vil leke med biler skal hun få lov til det. Jeg skal ikke nekte henne en dukke eller to, men hun må regne med å gå i blå vinterdress så lenge den passer.
Hun kommer nok ikke unna at hun er ei jente uansett. Og når hun blir voksen er det jo viktig å vise at du er en kvinne og stolt av det, på Twitter for eksempel.
PETTER
