Etter at Russland invaderte Ukraina, har vår nabo i øst blitt møtt av en storm av internasjonale økonomiske sanksjoner. Den russiske sentralbankens enorme utenlandske valutareserver blitt frosset. EU driver i skrivende stund og legger fremtidige planer for å gjøre unionen helt uavhengig av russisk gass.

Styrtrike oligarker og politikere i kretsen rundt president Putin har ikke lenger tilgang til sine utenlandske bankkonti og eiendeler. Handel og utveksling mellom Russland og den vestlige verden er nærmest stoppet opp.

Også innen kultur og idrett er sanksjonene mot Russland omfattende. Ballettensembler er ikke lenger velkommen på norske scener, mens profesjonelle idrettsutøvere og -lag utestenges fra internasjonale turneringer og mesterskap.

På toppen av alt dette kommer et stort og ektefølt folkelig engasjement mot den brutale, russiske krigføringen. Et engasjement som har ført til markeringer over hele den vestlige verden, også her i Tromsø. Å vise avsky for det grove bruddet på folkeretten som den russiske invasjonen av Ukraina representerer, og samtidig gi en ubetinget støtte til ukrainernes kamp for et fritt og demokratisk land, er nødvendig og helt på sin plass.

Det går likevel en grense også for hvor langt et slik engasjement kan strekkes før man står i fare for å miste målet helt av syne. Mens russiske, statsfinansierte idrettshelter i stor grad må sies å representere staten Russland, og som også er en del av Putins enorme propagandaapparat, rammer det neppe russiske myndigheter når for eksempel Norway Cup ønsker å utestenge uskyldige russiske barn fra fotballturneringen.

Det rammer kun barna, som virkelig må kunne sies å være komplett uskyldige, og det skaper sår og splid mellom vanlige folk.

Vi vil advare mot en utvikling der privatpersoner, bedrifter og organisasjoner ser ut til nærmest å skulle overgå hverandre i å utestenge, marginalisere og – i praksis – trakassere russiske mennesker. Det kan ikke være slik at alle russere, som følge av det russiske regimets krigshandlinger, nå skal sanksjoneres mot, bare for at de bærer russisk pass. Da er vi helt på ville veier.

Etter krigsutbruddet er det kommet flere eksempler på at åpen og nødvendig motstand mot Kreml-ledelsens krig i Ukraina, avløses av rein diskriminering. Nylig uttalte hotelldirektør Idar Gabrielsen i Enter Tromsø Hotell at på hans hoteller var russere uønsket.

Gabrielsen begrunner overfor Nordlys denne utestengelsen med et sterkt personlig engasjement mot den russiske krigføringen i Ukraina. Det er helt sikkert et stort og ektefølt engasjement som ligger til grunn, der han sågar gratis vil låne ut et av hotellene sine, som i dag står tomt, til disposisjon for ukrainske flyktninger. Det siste er både raust og prisverdig.

Det er svært mange gode grunner til å hjelpe ukrainere på flukt både økonomisk og moralsk, men dette kan ikke skje gjennom samtidig å diskriminere russere fordi de er russere. Generell utestengelse og diskriminering av russiske mennesker er ikke bare umoralsk, det er neppe lovlig heller. At hotelldirektør Gabrielsen til iTromsø uttaler at han ikke har noe imot russere personlig, men at de bare ikke får bo på hans hoteller, lyder bare hult og lite gjennomtenkt.

Historien med handel og samvær med russere har en lang og stolt tradisjon i vår region. I dag bor det rundt 600 russere i Tromsø. Det burde være unødvendig å måtte påpeke at verken disse eller vanlige tilreisende russere skal oppleve trakassering som følge av sitt statsborgerskap. De skal møtes med akkurat de samme holdninger vi selv forventer å bli møtt med.

Det er ikke den jevne russer som har bedt om denne meningsløse krigen. I den grad mennesker med russisk bakgrunn skal møtes med noe, er det respektfull argumentasjon og dialog om krigen – og ikke med utestengelse.