Alle ønsker at boliger skal finnes for unge mennesker i dette landet. Men hva skjer? I dag er det så dyrt å skaffe seg en bolig nær sentrum i mange norske byer at bare noen få prosenter har økonomiske muligheter til å delta.

foto
SPALTIST: Herman Kristoffersen Foto: Knut Jenssen

Noen flytter ut fra byenes sentrum og satser på at det satses på hjemmekontorer i fremtiden. Det vil neppe skje. Andre leier og betaler alt de har av penger i leie for å bo. Den tredje gruppen må hente gamle boligpenger hjemme hos foreldrene for å skaffe seg tak over hodet.

Spør en politikere, får en se dette kolossale hykleriet på nært hold. I valgkampen leveres det ingen løsninger på dette. Boligprisene galopperer ufortrødent videre opp mot stjernene. Oslo er verst, men lille Tromsø ligger ikke langt bak. Samtidig vil alle en spør skjerme de unge som prøver å komme inn i boligmarkedet.

Hvorfor skjer dette? Hvorfor tar ikke politikerne våre tak i det? Spør en velgerne selv, så ønsker de også at prisen på boliger holdes i sjakk. Alle en spør vil det. Faktum er imidlertid at det er akkurat det de ikke vil når det kommer til stykket. Om en går litt nærmere inn på dette, skjønner man fort hvor problemene er. Selv statens finanstilsyn vil ikke fordi det da rammer bankene våre.

Departementet vil heller ikke, fordi det er politisk sensitivt. Utbyggerne vil slett ikke fordi de taper salg på det. Bankene stritter imot, fordi da er lånene de allerede har gitt, mindre verd. Og aller minst og sist. Velgerne vil overhodet ikke, fordi de selv sitter på boliger som de ikke vil skal tape seg i verdi. Altså en vond sirkel der alle bidrar. Unntatt de som er husløse da.

Utbyggerne klager alltid på at kommunen ikke klargjør tomter fort nok til at det kan bygges mer, men de bygger ikke likevel. De venter i stedet på at banken skal gi klarsignal til bygginga av nye felter. I banken krever man minst 70 prosent salg før spaden kan stikkes i jorda til et nytt boligfelt. Bankene har en massiv egeninteresse her.

De har nemlig før lånt ut penger til boliger som de slett ikke vil skal tape seg i verdi. Om prisen på boliger går ned i landet, blir hele saken et slags SUB-prime-scenario. Boligene blir i så fall mindre verd enn de pengene som er lånt ut for å anskaffe dem. Dette er en ny og norsk minioppskrift på en lokal finanskrise. Slik sitter bukken rett ved siden av havresekken sin, og gomler tusenlapper.

Hvorfor vil ikke utbyggerne som bygger og selger boliger at boligene skal bli billigere? Har noen hørt om selgere som vil ha mindre inntekter? I dag troner Tromsø nær toppen når det gjelder priser på boliger. Her bygges det ikke mer kvadratmeter enn at prisen skal holde seg oppe. Det hjelper ikke at mange boliger er planlagt. Byen skal ha en viss boligmangel for å «smøre» etterspørselen.

Derfor er det hele et vanvittig hykleri. Politikere snakker ikke om det lenger, ikke engang i valgkampen, mens fattigdommen sniker seg nådeløst over generasjonsgrensene og gjør friske unge mennesker til gjeldsslaver fra starten av livene deres.

Vi i Norge hadde engang i forrige århundre bestemt at når det gjaldt bolig så var det selveier som gjaldt. Det skulle være vår måte å møte fremtiden på. Noen fryktet kanskje den russiske revolusjonen i 1917. Arbeiderpartiet var tross alt med i den kommunistiske internasjonalen frem til 1922. Boligpolitikken måtte da brukes for alt den var verd for å holde arbeidsfolk på matta.

Det vi nå snakker om er at det ikke fins modige politikere i dette landet. Mellom partiene må man på et tidspunkt ha blitt enige om å vandre stille rundt grøten og holde kjeft om ringvirkningene. For hva ville virket dempende på boligprisene?

  • Rentefradraget må bort. Boligen er blitt nasjonens sparebøsse gjennom at de som låner penger får igjen store summer i rentefradrag på lån. Dette er penger de fleste boligeiere har regnet med i sine budsjetter. Om rentefradraget forsvinner, ville prisen på boliger falle som en stein, fordi hele regnestykket ville se mye styggere ut.

  • Eiendomsskatten må økes dramatisk i alle byer med høye boligpriser. Det ville senke prisen på boligmassen når verdien av egen bolig blir prissatt på denne måten. Dette ønsker slett ikke boligeiere. Det har de nesten lagt ned veto på. Partier som vil innføre eiendomsskatt taper alle valg.

  • De nasjonale rentene må opp. Det må bli betydelig dyrere å låne penger. Det vil nok bli det en eller annen gang, men det tar sin tid. Avdragsfriheten må bort og pengene en har lånt må betales tilbake i løpet av færre år. Her er det noen små problemer ettersom det i så fall vil ramme hele økonomien til nasjonen, men dette kan løses.

Slik ser vi hykleriet tre frem. Politikerne viker unna å ta fatt på disse forholdene. Løsningene ligger så til de grader oppe i dagen. Så enkelt er det at ingen politiker tør å ta i det. Velgerne vil ikke, og politikeren som så gjerne vil ha stemmene deres viker behendig unna, men snakker uklart og rørete om hele saken. Unge mennesker burde gå denne gjengen etter i sømmene og stille dem til veggs.

Det er jo valg nå, for svarte svingende.