Kutte 200 millioner i inneværende år? Null problem. Uten å berøre noen arbeidsplasser, sa du? Det klarer vi lett.

13. mars endte opp med å bli en slags D-dag for kommuneøkonomien. Endelig hadde man innsett at en innblanding i helsesektoren var uunngåelig. At løsningen hadde blitt fremmet av administrasjonssjef Britt Elin Steinveg sent i fjor høst, og så blitt forkastet, fikk heller være.

Hadde man imidlertid gjort tiltakene da, ville man i teorien kunne klart å ro økonomien i land i 2018. I stedet valgte man å late som at overskridelsene i helse og omsorg var forbigående, mens ferden mot stupet tiltok i fart.

Da kommuneøkonomien var oppe til diskusjon 20. desember, hadde imidlertid mynten droppet. «Et økonomisk katastrofeområde», dundret Rødts Jens Ingvald Olsen. «En sektor helt ute av kontroll», konkluderte Høyres Erlend Svardal Bøe. «Det er en systemsvikt», var karakteristikken fra Arbeiderpartiets Jarle Heitmann.

At to av disse satt i posisjoner hvor man kunne ha endret på dette, så ikke ut til å spille noen rolle. Britt Elin Steinveg var den man plutselig forventet skulle ordne opp – ironisk nok den man ikke hadde lyttet til i utgangspunktet.

Oppgaven høres ut som en av Houdinis tryllekunster. På samme måte som for ham, er vanskelighetene selvpåført. Det er bare at man i kommunens tilfelle ikke sitter med noen triks gjemt oppi ermet.

Det er heller ingen, verken i posisjon eller opposisjon, som realistisk sett har troen på at dette er mulig. Til det er man altfor sent i gang. Når heller ingen arbeidsplasser skal berøres, er det i alle fall håpløst å få til. På mange måter blir det som bruktbilselgeren som selger en bil, vel vitende om at den ikke har hjul. Han vet at den før eller siden vil komme i retur.

Tildelingskontoret, som på kort tid hadde vokst fra 14 til 45 arbeidsplasser, skal imidlertid nedlegges. Ingen av dem som jobber der skal sies opp, bare omplasseres, ifølge kommunen. «Vi kan ikke ha en tjeneste som er organisert slik at vi bruker 40 prosent mer penger på halvparten så mange brukere som Kristiansand kommune», lød Kristin Røymos forklaring til iTromsø.

Noen klar plan for hvem som skal skjøtte oppgavene kontoret hadde, foreligger ikke, så her skjuler det seg muligens enda et undervannsskjær. I tillegg er det gjennomgang og reduksjon av tildelte hjelpetimer, omorganisering av turnuser og færre tilkallingsvikarer som er sparetiltakene som settes i gang. Alle vet dog at dette på ingen måte er nok til å nå målet om 200 millioner kroner i inneværende år.

Hvorfor man i det hele tatt starter dette narrespillet, er nesten vanskelig å forstå. I absolutt beste fall vil man med de foreslåtte tiltakene være i vater i 2020. Og da er man optimistiske. Det er nesten som om man mistenker dem for å tenke at det da ikke lenger er deres problem, i og med at det er nytt kommunevalg i mellomtiden.

At den katastrofale kommuneøkonomien vil påvirke valgresultatet til Ap, SV og Rødt i negativ retning, virker åpenbart. Det blir derfor som å love ungene at de skal få alt de ønsker seg til jul, og så slenge ansvaret over på julenissen. Problemet er bare at ingen i stemmeberettiget alder tror på julenissen.

Hvor lenge galskapen får holde på før man innser at man må redusere antall ansatte og/eller legge noen av tjenestene ut på anbud, blir i alle fall spennende å se. I øyeblikket fremstår Tromsø kommune som en førerløs bil uten hjul.