En USA ledet FN-hær gikk til motangrep og drev angrepshæren nord til grensen av Kina før et nytt angrep støttet av kinesiske «frivillige» drev FN-hæren sørover. Krigen endte i en skyttergravskrig rundt 38. breddegrad. I 1953 ble det inngått en våpenhvile og området ble omgjort til en demilitarisert sone – men med en vedvarende sabelrasling. Det er fortsatt ikke inngått en fredsavtale mellom Nord- og Sør-Korea.

Koreakrigen vakte stor oppmerksomhet i Norge. I likhet med Korea var Norge et lite land som hadde opplevd en okkupasjon. I tillegg var FNs generalsekretær Trygve Lee, norsk. Viljen til å gi humanitær hjelp var stor, akkurat som den var det i Sverige og Danmark. Sverige deltok med et evakueringssykehus i havnebyen Pusan i sør. På havna der ankret det danske hospitalskipet, Jutlandia, opp. Ved fronten i nord stilte Norge med et militært feltsykehus. Et MASH til disposisjon for krigførende soldater fra det engelske samveldet og USA.

I 1950 var Røde Kors-representanter fra Norge, Sverige og Danmark samlet på hospitalskipet Jutlandia. De planla for fred. De ville opprette et undervisningssykehus for å gjenoppbygge Koreas eget helsevesen. En slik avtale må sees på som bemerkelsesverdig. Krigen raste. Den amerikanske generalen MacArthur ville benytte atomvåpen mot Nord-Korea og Kina. Ingen så noen ende på krigen og mange trodde den ville bli til en tredje verdenskrig.

Kan et militært sykehus i en krig anses som et humanitært sykehus? Brev og artikler skrevet under Koreakrigen og intervju med gjenlevende ’Koreasøstre’, forteller at de så på seg selv som et humanitært bidrag og tenkte lite på venn eller fiende, kommunist og ikke-kommunist. De behandlet mennesker. Diakonisse og operasjonssykepleier Harda Hartvigsen fra Hamarøy, skrev i sin rapport at Røde Kors-tanken var fremtredende; ’Inter armas caritas’ – mellom våpnene, barmhjertighet.

Det norske feltsykehuset startet sin virksomhet 18. juli 1951. Første pasient var et barn. Pak var brannskadet og ble operert av kirurgen Bernhard Paus (med en fortid i Tromsø). Paks spesielle favoritt ble operasjonssykepleieren Hetty Henrichsen. Barns situasjon var årsak til stor bekymring. De trengte ikke bare medisinsk og kirurgisk behandling. De trengte klær og de trengte et hjem. Barneklær tok sykepleierne med fra Norge. Adopsjon til USA ble løsningen for mange.

Tidvis var 40 prosent av de 60 sengene på NORMASH opptatt av sivile pasienter. Tuberkulose og andre infeksjonssykdommer var utbredt. Den brede generalistkompetansen hos norske sykepleiere var til stor hjelp når belegget var like stor andel sivile koreanere som skadde soldater. Etter våpenstillstand i juli 1953 ble feltsykehuset langsomt et sivilt sykehus. Undervisning og opplæring av koreanske sykepleiere ble prioritert. Operasjonssykepleierne gikk også ut på landsbygda for å undervise i praktisk sykepleie og sårstell.

Med opphøret av den væpnete del av konflikten ble det i 1954 drøftet om NORMASH kunne omgjøres til det planlagte undervisningssykehuset? Det var ikke praktisk mulig. Feltsykehuset avsluttet virksomheten 19 oktober 1954. Fire år senere var de skandinaviske landene tilbake i Korea. NMC ble åpnet 2. oktober 1958. I 10 år ble det drevet av skandinaver før det i 1968 ble overtatt av Sør-Korea.

For norske sykepleiere som deltok både ved NORMASH og NMC, blir undervisningssykehuset regnet som en fortsettelse av feltsykehuset. Målet var det samme, humanitær bistand til et folk rammet av krig. NMC er fortsatt et aktivt sykehus i Seoul. Sammen med bistand til India i 1947, regnes bistanden til Korea gjennom NMC som starten på Norges status som en humanitær supermakt.

Deltakelsen under Koreakrigen og i gjenoppbyggingene av Sør-Korea fremstår i dag som glemt. De norske deltakerne i FN-hæren var heller ikke i gruppen som fikk Nobels fredspris i 1988. Feltsykehuset var en del av en fredsopprettende- og ikke en fredsbevarende styrke. I ettertid er det ingen tvil om Det norske feltsykehuset og innsatsen ved undervisningssykehuset var vellykket og varig fredsarbeid. Diakonen og sykepleieren Peder Klingsheim, sa det slik: «…vi burde alltid sende sykepleiere og leger. Det er da vi får best resultater».