For tross politisk vilje har fagetatene lagt bremser i sporene på vei til nye muligheter. Vi har vært vitne til en politisering av byråkratiet i transportsektoren som jeg mener savner sidestykke i vår historie som nasjonsbyggere.

Fagetatene ble bedt om å utrede konsepter for transport i Nord-Norge. I stedet har vi fått levert en konsekvensutredning av Nord-Norge-banen og en konsekvensutredning for transportløsninger i hele Nord-Norge som er styrt av et elendig faglig håndverk.

Utredningen om Nord-Norge-banen var bestilt slik at den skulle være ferdig til NTP. Den skulle beskrive hvordan en trinnvis utbygging av banen kan foregå, etappevis og med ulike modeller. Etter det jeg hører er leveransen av kvalitetssikringa, KS1, forskjøvet helt til høsten. Etter NTP-behandlinga på Stortinget. Vanskelig å komme på sporet av noe da, kanskje?

Etter å ha lest utredningene, var vi klar over at de langt fra holder mål, men den konklusjonen er åpenbar gitt det arbeidet som ligger bak. At konsekvensutredningen ikke er klart til NTP-behandlingen setter jo potensielt all fremdrift i fare.

I stedet kom utredingen, den med store summer som er umulig å gå inn i, den har basert seg på trasévalg som er lagt rett inn i viktige områder for reindrift, på tross av at det finnes åpenbare og bedre egnede alternativer, der traseen går rett gjennom boligfelt på Setermoen og gjennom i statlig sikra friluftsområder i Tromsdalen. I tillegg legger den opp til en maksimumsfart for 100 kilometer timen for banen!

Hvor ellers vil man bygge en jernbane med en maksimumsfart som går knapt fortere enn på riksveiene våre? Ikke en gang i Tibet på 5000 meter over havet bygger man lavere hastighet enn 160 kilometer i timen. Og tør jeg nevne de 250 kilometer i timen som Intercity Østland planlegges for? Får man samfunnsøkonomisk nytte av å rigge det slik?

Løsningen for strekninga nord for Bodø ble av enkelte da presentert som en elbåt til Tromsø. Da vet en jammen ikke om en skal velge å le eller gråte. Jeg ser for meg at hæren skal haike med den oppover, med de nye stridsvognene duppende på slep bak om det mot formodning skulle oppstå en uønsket situasjon.

Da Kyllingmark asfalterte Nord-Norge og etablerte kortbanenettet var det mange eksperter som mente at det var unødvendig, for dyrt og for få folk i nord. Vi står nå i en helt annen situasjon. Krig i Europa har åpenbart det vesentligste: En Nord-Norge-bane skårer full pott på samfunnssikkerhet og beredskap både regionalt og nasjonalt.

Da brua på E6 i Kåfjord i Nord-Troms gikk som følge av storflom, så deltes Norge i to. Vi har ingen andre veier å ta. En Nord-Norgebane vil gi en betydelig styrking av robusthet og redundans for regionen og nasjonen. Ei båtrute vil aldri være i nærheten av å klare å imøtekomme de utfordringene en moderne jernbane vil kunne.

I Nord-Norge blir vi bedt om å velge. Veg eller bane. Det er et premiss vi ikke er villige til å gå med på. For i likhet med det øvrige Norge trenges begge i tillegg til luftfart og sjøtransport for å kunne ha et helhetlig transportsystem. De ulike delene har ulike funksjoner og utfyller hverandre. Det er ikke noe annerledes i nord. Ingen andre landsdeler blir bedt om det samme

Og jeg er enig i at Nordlandsbanen og Ofotbanen skal opprustes. Det skulle vært gjort for lenge siden og utenom denne framtids-KVUen. Det skulle vært en selvfølge!

Vi trenger ikke se lengre enn noen mil over grensa til Sverige for å se hva investeringer i nord vil bidra til. I Sverige satser man 1000 milliarder svenske kroner i næringsliv og infrastruktur i Nord-Sverige. Og resultatet er allerede enormt. Sterk tilflytting, mer investeringer, framtidstro og vekst. I Sverige er det vilje om å ta grep om framtiden, til å satse og ta i bruk de mulighetene som finnes.

Og samtidig kjemper vi her stadig om å få på plass en grunnleggende del av forutsetningene for å få til slik utvikling. Og i et sånt perspektiv fremstår til og med den oppblåste totalsummen på 280 milliarder for en Nord-Norgebanen helt fra Fauske til Tromsø som et røverkjøp.

Men for de av dere som fortsatt mener at dette er for dyrt, så må jeg igjen nevne at dette skal gjøres i realistisk gjennomførbare etapper. Skal en spise en elefant, eller i fagetatenes henseende; en kamel, så kan en jo ikke gjøre det i ett jafs, og da er kanskje et av bakbena et bra sted å begynne.

Og for oss i nord, er det åpenbart hvor en skal begynne. Det er i første rekke å koble Troms-samfunnet til Ofotbanen, via Forsvarets viktige funksjoner på Setermoen og Bardufoss mot landsdelshovedstaden, landsdelens klart største by og Arktiske hovedstad Tromsø. Og med kapasitetsøkningene som nå kommer på Ofotbanen vil ikke kapasitet heller være et argument mot dette.

Og heldigvis har vi politikere andre hensyn å ta enn kun pris laget i et elendig regneark.

For politikk er å ville:

  • Vi må ha vilje.

  • Vi må ha troa.

  • Og vi må ha evnen til å gjennomføre.

Når Finland og Sverige meldes inn i NATO ser behovet for transport og beredskap helt annerledes ut i nord. Behovet for å nå isfri havn fra Finland til Norge, for eksempel i  Skibotn, er allerede høyt på agendaen på andre siden av grensa. Skal vi komme dit at det er EU som skal drive samfunnsutvikling i nord. Eller skal vi ta det sjøl?

Realisering av jernbane i Troms blir et samfunnsmessig prosjekt som bygger hele landet, som trygger oss og som sikrer vårt forsvar og vår beredskap i mørke tider. Vi er i mørke tider. Dette prosjektet vil savne sidestykke, og samtidig sikre hele vår nasjons sikkerhet.

Da vi bygde Bergensbanen og kortbanenettet drev vi nasjonsbygging for hele landet. Det må vi også gjøre med Nord-Norge-banen.