Naturvern kan være så mangt. Jeg sokner ikke til et eneste politisk parti, og er ikke medlem av noen forening, men jeg regner meg som naturvenn, i den betydning at jeg både bruker naturen mye og er opptatt av at den tas vare på. Jeg er oppvokst i en familie der jakt og fiske var sentrale element i fritiden vår, og der bærekraftig beskatning av naturens godsaker var, ja, naturlig.

Jeg er likevel uenig i en god del av det som røres inn i den store gryta vi kaller naturvern, og sammensausingen av klimakamp og dyrevern. Å dra inn dyrs følelser i debatten, at dyrene ikke liker å bli drept for at andre skal spise dem, er tankesett som gjerne kommer fra urbane hobbyfilosofer som har glemt hvordan naturens naturlige gang er.

Det er gjerne de samme som spiser avokado-sandwich, italienske tomater, bananer og mango – og noen av dem også risklumper fra Asia toppet med oppdrettslaks fôret med Brasil-importert soya – og hytter med neven og tordner av sinne for at vi tar ut en liten og svært bærekraftig kvote på noen hundre vågekval fra en total bestand på 150.000 dyr. Ville dyr som lever frie liv, vokst opp på det havet har skjenket dem.

Fisk og kjøtt er naturlige element på menyen vår. Det har det vært verden rundt helt siden vi klatret ned fra trærne, og bevisene er kloret inn i steinplater over hele kloden der det har bodd mennesker. Å spise det er moralsk riktig, akkurat som det er å fylle på med frukt og grønnsaker.

Med det sagt er det all grunn til å være kritisk til kommersialiseringen av husdyrhold til kjøttindustrien, fiskeindustrien og lakseoppdrett, der det går på bekostning av både dyrevelferd, moral og bærekraft.

Jeg kjenner mange jegere og fiskere, og mitt personlige inntrykk er at naturvern er langt fremme i pannebrasken hos de aller fleste av dem. Det samme kan man si om flesteparten av bøndene. Derfor heier jeg på dem, at vi forsøker å produsere vår egen mat, at dette har en egen verdi.

Når det kommer til rovdyrforvaltning, er det en annen dans, for her virker det som sikringene ryker hos flere av bøndene, og da primært representert fra noen av dem som har sau.

Sauehold er flott. Beiting i utmark er med å opprettholde kulturlandskap og resultatet er både ull og velsmakende, bærekraftig og kortreist kjøtt. Så langt, så bra. Når man derimot bringer på bane fenomenet rovdyr, er det noen som glemmer av hva konseptet vill natur faktisk er for noe.

I Norge har vi ett kattedyr som hører hjemme i faunaen vår. Da tenker jeg ikke på de 750.000 mer eller mindre tamme kattene som er fordelt mellom 400.000 husstander. Dere vet, de søte nøstene, minirovdyrene, som er så fine å kose med og som fanger mus og rotter, og som anslagsvis også tar livet av et sted mellom sju og ti millioner fugler – i året.

Gaupa, derimot, hører hjemme i deler av den norske naturen. Den prektige og store katten har levd her i vill tilstand i over 9.000 år, og er således å regne som en del av vårt naturmangfold. Siden de er rovdyr, spiser de kjøtt. Noen ganger spiser de sau. Da oppstår det konflikt, en konflikt som har eksistert like lenge som nordmenn har drevet med systematisk husdyrhold på beite.

Derfor holder man bestanden i sjakk, fra øverste myndighetshold. Det er en politisk ønsket bestemmelse, med et flertall på Stortinget bak seg. Det er derimot ikke ensbetydende med at gaupa skal utryddes, selv om dette later til å være det egentlige, innerste ønsket fra enkelte sauebønder.

I et patosfylt eventyrspråk skriver sauebonde Harald Evanger på Nordnorsk debatt et flammende leserinnlegg hvor han åpner med å stille det retoriske spørsmålet «Skal beitenæringas folk på rødlista?», som om de er utrydningstruet. Leserinnlegget kan ikke tolkes annet enn at han ønsker å utrydde gaupa i våre nærområder, fordi den ikke hører hjemme her, at den har ikke vært her på lenge.

Det siste er heller ikke så rart. Gaupa var utbredt over store deler av landet, også i nord, helt til man i 1845 innførte skuddpremie på den, ei svært effektiv ordning som nær resulterte i at den – i motsetning til folk i beitenæringa – ble helt utryddet på under 100 år. Først i 1980 ble den vanvittige ordningen avskaffet, og kattedyrets ni liv har nok berget den fra å bli helt eliminert fra vår ville natur.

I dag er det et politisk mål å holde antall gaupekull, totalt i hele landet, nede i 65. Ifølge Rovdata, en uavhengig leverandør av rovdyrtall til myndighetene, er gaupebestanden etter siste telling (2022) antatt å bestå av et sted mellom 284 og 403 gauper. Antall kull cirka 58, altså under det vedtatte måltallet. Det var før kvotejakta, der det ble gitt fellingstillatelse på 51 gauper, altså et sted mellom 18 og 13 prosent av hele bestanden. Men det er åpenbart ikke nok.

Diskusjonen blir tatt til et nytt nivå når Evanger skriver følgende: «Det er like før beiteslipp i Nord-Troms. I fjøset står mange uvitende små lam og klamrer seg til morsøya når de skal ha mat. Med ett danser de seg bort etter gangen og ut i det fri, for så å leite opp mor si igjen. Vi har stelt dem godt i år som før, også i lammingstida. Har det vært forgjeves?»

Nå er jeg ingen ekspert, men jeg vil anta at sauebønder har samme intensjoner med sine dyr som det gaupa har, nemlig å drepe dem. Er det ikke dette minst halve poenget?

Den vesentlige forskjellen på bønder og gaupa, er at mens den siste handler etter instinkt og sin egen genetiske programvare, gjør bøndene det i en kommersiell hensikt, med velsignelse fra oss som spiser fårekjøtt. Samt at noen skriver følelsesladde og emosjonelle passasjer om dem før de dreper dem. Dessuten kan de søke om rovdyrerstatning fra staten om andre dreper dyrene deres.

Vi trenger ikke kåre en vinner av de to. Likevel er det greit å minne om at vi har cirka to millioner sau på beite her i landet. Å slippe dem ut på beite i naturen er med en kalkulert risiko. Cirka 100.000 av dem kommer ikke hjem i live (for å bli slaktet). I 2020 (har ikke funnet ferskere tall) ble 14.700 innrapportert som drept av rovdyr.

Tallet er lavere enn tidligere, halvert de siste ti årene, blant annet fordi sauehold i de mest rovdyrtette områdene er avviklet. I underkant av tusen sau blir dessuten drept av menneskets beste venn, hunden. Å utrydde gaupe vil derfor bare være av en symbolsk betydning, attpåtil en svært grell symbolikk, all den tid over 80 prosent av dyrene ikke engang antas å dø på grunn av rovdyr.

Det er bra med en bevissthet på hvor maten vår kommer fra. Det er bra at de som på forskjellig vis produserer kjøtt og fisk sees i kortene av myndighetene og at de useriøse aktørene fjernes og straffeforfølges. Det er også sunt å spise godt med fisk, aller helst villfisk, kval- og selkjøtt og masse grønnsaker. Når man kjøper kjøtt, bør man dessuten etterstrebe å se etter kjøtt som kommer fra Norge, og ikke er importert hit fra Sør-Amerika eller Afrika.

Det er også bra at vi besørger å ha et naturmangfold, ved å verne om våre rovdyr, som også hører hjemme her. Hvis man ikke ønsker det, og heller vil utrydde dem, har man ikke valgt rett næring.