Birkebeinerne stakk fra baglerne på ski, Sondre Norheim oppfant hælbindingen, alle vet hvor de var da Brå brakk staven og Petter Northug slo svenskene med et reveflir rundt munnen.

Ikke bare skiløpere, men også andre vinteridrettsutøvere har blitt folkehelter. Hjallis ble «Kong Glad», ingen vil hoppe etter Wirkola og alle har undertøy fra Kari Traa.

I de siste vinterolympiadene har vi til og med blitt beste nasjon sammenlagt, noe som er en ganske heftig forskjell fra vinterleker som Sarajevo i 1984 og Calgary i 1988, da vi knapt klarte å krafse til oss et par sølvmedaljer. Med våre 5,5 millioner innbyggere burde vi ikke ha slik suksess.

Som skisportens vugge er det ikke unaturlig at internasjonale mesterskap avholdes i Norge. Vi har for eksempel arrangert fire verdensmesterskap i nordiske greiner og over tjue verdensmesterskap på skøyter. Også har vi vært vertskap for to olympiske leker.

Vinter-OL på Lillehammer i 1994 var så vellykket og godt organisert at nasjonen fikk kollektivt åndenød av ren og skjær nasjonal stolthet. Var det ikke godt vær? Har man sett så mye publikum noen gang?

Sant nok, i ettertid har det vært arrangert OL på de underligste steder, hvor vinneren på femmila har blitt tatt imot på oppløpet av fire løshunder, seksten backpackere med gratisbilletter og Kjell Kristian Rike. Det er unektelig mer stas når det er kul på tribunen og utøverne møtes av en vegg av lyd.

Tatt i betraktning vår dominans i internasjonale mesterskap og vår tilsynelatende uendelige entusiasme for vintersport, er det ikke urimelig at det undres over når Norge skal søke om å arrangere olympiade på nytt.

Det er et standpunkt ikke minst vi i nord vet mye om, etter at vi gjorde et tappert forsøk på å få Tromsø som arrangørby. Som svært mange vil huske, ble drømmene om de «kompakte lekene» skutt ned som en heliumballong på 18. mai, etter en bitter stedskamp mot Trondheim og Oslo. Fortsatt er det ikke uten bitterhet at tromsøfolk minnes denne prosessen, hvor drømmen om internasjonal anerkjennelse og en tilførsel av en større ansamling idrettsanlegg av internasjonal kvalitet til byen ble knust.

I fjor begynte så smått Norges idrettsforbund å blåse støv av OL-drømmene igjen og satte ned et utvalg som skulle ta for seg stemningen i idrettens særforbund til atter å heise det olympiske flagg på norsk jord.

Idrettsforbundet avholdt som kjent ledermøte i Tromsø for et par uker siden, hvor resultatet av stemningsdypdykket ble presentert. Og jo da – 76 prosent av organisasjonsleddene i norsk idrett som hadde gitt tilbakemelding til utvalget, stiller seg positiv til en ny OL-søknad. Beleilig nok dukket det jammen opp samme dag en nyhetssak om en spørreundersøkelse som viste at også det norske folk nå er langt mer positiv til å arrangere OL enn for bare få år siden.

Nå viste det seg snart at bare en tredjedel av særforbund og idrettskretser tok henvendelsen alvorlig nok til å besvare utvalgets spørsmål, så påstanden om at en eventuell OL-søknad er trygt forankret i Idretts-Norge er i beste fall unyansert. Dog, olympiadetoget ruller igjen og ordfører Gunnar Wilhelmsen var kjapt ute med å foreslå et OL som et nasjonalt anliggende, hvor hele landet tas i bruk. Underforstått; vi er med på at Norge skal arrangere OL så lenge det blir bygd en eller annen arena i Tromsø og det avholdes en øvelse eller to her.

Så hva er problemet? Vi har penger i madrassen, er verdens ledende vinteridrettsnasjon og har erfaring med å arrangere mesterskap. I tillegg er det snart 30 år siden sist vi var vertsnasjon. Det burde egentlig ikke være noe å diskutere.

Vel, selv med et oljefond på steroider, er det ikke akkurat gratis å være OL-vertskap. For hver olympiade har det kommet flere og flere krav til anlegg og innkvarteringer. Da Tromsø-OL fortsatt var en mulighet, snakket man om at det ville koste rundt 30 milliarder. Siden den gang har kostnader til materialer og arbeidskraft steget med meteorisk kraft.

Selv om det snakkes om at tiden for kostbare leker er over, og at det må være mulig med gjenbruk av eksisterende idrettsanlegg, spørs det om det vil vekke begeistring hos OL-pampene med skihopp i Vikersund, skøyteløp på Hamar og femmil i Holmenkollen.

Skulle OL-vinden bli tilstrekkelig frisk, vil det i tillegg neppe være mulig å stagge en potensiell lokaliseringskamp mellom alle norske byer som drømmer om å blåse flest mulig statsmilliarder på idrettslokaliteter i nettopp deres by, noe som vil være et kraftig hemsko for en eventuell plan om et gjenbruks-OL på sparebluss.

I en tid med varslede innsparinger i offentlig pengebruk og svekket personøkonomi, rimer det dårlig å bruke milliarder på et gigantisk idrettsstevne mens vi ikke har penger til å hindre at bruene i Nord-Norge faller ned.

Tiden har da også vist oss, i den grad vi ikke var klar over det tidligere, at internasjonal idrett på ingen måte er en cha-cha-cha på roser, men derimot flyter over av bestikkelser og brutte menneskerettigheter. Det er nok å vise til at Russland har arrangert både vinter-OL og VM i fotball de siste ti år og at vinterens olympiade ble avholdt i det ikke plagsomt demokratiske Kina. Årets fotball-VM er for sikkerhets skyld flyttet fra sommer til høst for at det skal kunne arrangeres i den glovarme oljebrønnen Qatar; en ministat uten fotballtradisjoner.

Man må tute med de ulvene som er ute og norske myndigheter har ikke vært fremmed for å se gjennom fingrene på ting om det passer seg sånn. Den tiden bør være forbi. Og så har vel vi tromsøværinger ikke helt kommet over at vi ikke fikk lov til å søke om OL sist. Den skuffelsen var og er tung å svelge.