April 1961. Nordgående hurtigrute har nettopp lagt til kai ved Prostneset i Tromsø. Nede på kaia står en ganske stor folkemengde og venter i spenning på at landgangen skal komme på plass. Etter en stund kommer de to som folk venter på; et eldre ektepar i sekstiårene. Det er Ingrid og Søren Bjerkås. Om litt skal de to gå ombord i lokalbåten som skal frakte dem ut til yttersida av Senja, til Berg og Torsken, der Ingrid Bjerkås er tilsatt som prest. På denne aprildagen, idet det tyvende århundre har kommet litt over halvveis, skrives norsk kirkehistorie på Senja. Norge har fått sin første kvinnelige prest.

Ingrid Bjerkås kom til å endre folks oppfatning av hvordan en prest skal være. Ikke bare ved å være kvinne, men fordi hun også var levende opptatt av folks hverdag på en måte som få prester før henne hadde vært. Ingrid Bjerkås ble en elsket prest blant folk på yttersida, men opplevde fordømmelse og anklager fra ledende menn i Den norske kirke.

Men tiden skulle komme til å jobbe for kvinnenes plass i samfunnet og dermed også i kirken. I årene etter at Ingrid Bjerkås kom som prest til Berg og Torsken, har stadig flere kvinner blitt kalt til prestetjeneste. Men ikke uten motkrefter; det er fremdeles de som mener at kvinner ikke skal kunne være prester. Nye arbeidslivsundersøkelser i kirken viser at kvinner i prestestillinger ikke alltid føler seg like velkommen over alt, noe som er en stor utfordring for kirken.

I 1993 ble en ny milepæl nådd, da Rosemarie Köhn ble vigslet til biskop i Hamar som Norges og Nordens første kvinnelige biskop. Også hun møtte motstand – samme dag som hun ble vigslet måtte demonstranter vises bort.

Køhn fortsatte det banebrytende arbeidet som Ingrid Bjerkås hadde begynt med å åpne kirken for folks mange ulike livserfaringer – med spesiell omsorg for mennesker som kirken hadde neglisjert og holdt på avstand. I 1995 tok biskop Rose, som hun ble kalt, sammen med sine bispekollegaer Ola Steinholdt og Sigurd Oseberg til orde for at homofilt samboende kunne ansettes i vigslede stillinger.

Kirkemøtet to år etter avviste forslaget, men Rosemarie Köhn trosset vedtaket og lot presten Siri Sunde fortsette i sin stilling i Hamar bispedømme, selv om hun hadde inngått partnerskap med en kvinne.

– Jeg håper at ettertiden vil vise at dette var en god dag for kirken, sa biskop Rose etter avgjørelsen.

Og la til at dette i ytterste konsekvens handler om ord i Det nye testamente om «å være tro mot sannheten i kjærlighet».

Da Åpen folkekirke ble etablert som kirkepolitisk parti i 2014, var det en direkte følge av at viktige verdispørsmål i kirken ennå ikke hadde funnet sin løsning. Kirkemøtet tidligere samme år hadde ikke klart å komme fram til noe vedtak om kirkelig vigsel for likekjønnede par. Men da Åpen folkekirke vant en brakseier ved kirkevalget i 2015, kunne kirkemøtet to år deretter endelig vedta ny vigselsliturgi for alle ektepar – av likt og ulikt kjønn. Vedtaket som Åpen folkekirke hadde kjempet så hardt for, samlet et stort flertall på kirkemøtet som viste seg å favne langt bredere enn Åpen folkekirkes delegater.

Vi som har engasjert oss i Åpen folkekirke lener oss tungt på det modige arbeidet som Ingrid Bjerkås, Rosemarie Köhn og andre engasjerte folk i kirken har stått igjennom mange år for en mer åpen og inkluderende kirke.

På kirkemøtet i august i år kom et endelig gjennombrudd for en viktig endring av regelverket. Da vedtok et stort flertall å fjerne muligheten for kirkelige arbeidsgivere til å vektlegge samlivsform ved tilsettinger. Det var en stor seier særlig for mennesker som lenge har ønsket å gjøre tjeneste i kirken, men som har levd med en usikkerhet om hvorvidt dette har vært mulig.

Åpen folkekirkes program bygger på grunnsetningen at alle skal kunne finne en plass og føle seg hjemme i kirken, uansett kjønn, legning eller andre forhold. Vi er spesielt opptatt av å styrke og utvikle kirkedemokratiet og legge til rette for kirkemedlemmenes deltakelse i alle ledd – noe som er grunnleggende viktig for å bevare og utvikle den åpne, demokratiske og inkluderende folkekirken i en ny tid, der man ikke lenger er statskirke.

Derfor er valgdeltakelsen ved kirkevalgene så viktig. I år kan alle over 15 år stemme ved kirkevalget og det er for første gang mulig også å stemme digitalt.

Det står en statue av Rosemarie Köhn utenfor Hamar Domkirke, reist 30 år etter at hun ble utnevnt til biskop. Den har en tekst risset inn på sokkelen: «Ingen tro er for liten». Det som er ord som biskop Rose pleide å si til mennesker som ikke følte seg god nok eller kristen nok, men som likevel hadde et håp om at kirken kunne ha plass for dem. Et utsagn som rommer essensen av det de to, Ingrid Bjerkås og biskop Rose, sto for.

At ingen trenger å prestere noe som helst for å kunne oppleve seg sett og akseptert av kirken. Åpen folkekirkes visjon er formulert i en enkel setning som uttrykker noe av det samme: «Tro. Håp. Kjærlighet. For alle».

Godt kirkevalg!