Av Wilhelm Andreas Solheim og Veronica Margrethe Molund

Roar Eilertsen ble født 24. mars 1948. Han og tvillingbror Dag var nummer to og tre i søskenflokken på seks. Mamma Helene (født Halvorsen) og pappa Wiggo Herold Eilertsen bodde sammen med familien i Helmer Hanssens gate, godt innenfor bygrensen. Roar var en ekte bygutt, og elsket byen, restauranter, uteliv og folk.

Som barn var han litt sjenert. I et bursdagsselskap takket han ja til bløtkake, selv om han ikke likte den. Han puttet den derfor i lomma på dressjakken. Vel hjemme sa han til mamma Helene at hun kunne få fem kroner, hvis hun vasket dressen. Det er en historie han ofte fikk høre senere i livet.

I mars 1973, som 25-åring, ble Roar pappa for første gang. I januar året etter giftet han seg med Vibeke, men de skilte lag noen år senere. I 1978 kom barn nummer to til verden.

Roar var levende opptatt av lokal historie generelt og slektsforskning spesielt. I 15-årsalderen begynte han å tilbringe tid på Statsarkivet, da hans mor jobbet der en periode.

Som voksen dro han rundt på kirkegårder i distriktet, hvor han skrev av gravsteiner. Dødsannonser ble klippet ut og limt inn i album. Han fikk etter hvert en god oversikt over hvor tromsøfolk stammet fra, og hjalp også andre som søkte etter opplysninger.

Han var opptatt av lokal historie, hadde artikler i lokalavisen om gatenavn og historien bak. Han samlet bilder og ga ut flere bøker fra og om Tromsø by. Han skrev også flere bøker på oppdrag, for eksempel om næringslivet i Tromsø og om idrettslaget Skarp.

Roar ønsket å vite alt om sine forfedre, og fant ut mye om slekta bakover i tid. Men han brukte ikke like mye tid på sine levende slektninger. Selv om vi ikke fikk så mye av tida hans, så uttrykte han stolthet over barna sine, og etter hvert barnebarna: Henrik Viktor, Vilje Hermine, Ragnhild Oline og Marie Helena.

Det blir sagt at Roar var en kunstnersjel, av flere beskrevet som en «drømmer». Roar drømte nok om mer enn det han fikk til. Han hadde mange forskjellige planer, men klarte ikke å gjennomføre alt. Og han klarte ikke alltid ta de rette valgene i livet.

Vi opplevde en pappa med lun humor og som ofte var i godt humør. Han tenkte sjelden på morgendagen, og levde i nuet. Samtidig levde han på en måte som sjelden inkluderte oss nærmeste. For oss barna har det ikke bestandig vært lett å forstå pappa – og en del av de valgene han gjorde i livet sitt.

Selv om han ble rammet av demens, la ikke Roar ned pennen helt. På Jadevegen sykehjem, hvor han tilbrakte sine siste fem år, deltok han på skriveverksted. Her er Roars egne ord om barndommen:

«Idrett var en stor del av barndommen min. Idrettsgruppa inkluderte alle. Jeg spilte fotball, i Skarp og TIL. Jeg var også med på friidrett. Jeg hørte også mye på musikk. Vi bodde et par hundre meter fra idrettsplassen, midt i Smørøyet! Morfar var konditor. Han ga meg alltid masse kake.

Folk var stort sett greie, men det var ikke like enkelt for alle. Da vi vokste opp her etter krigen, var det små forhold. Tromsø var på mange måter en storby, men samtidig var det jo en liten by. En dag gikk jeg bort til en politibil på en regnværsdag, og ville bli kjørt hjem. Jada Roar, bare vent litt, så skal jeg kjøre deg. Alle kjente alle. Jeg var en stille og rolig gutt, men av og til gjorde man jo skøyerstreker! Jeg er en skikkelig bygutt!»

Pappa elsket å skrive, og han hadde drømmer om å skrive enda flere bøker enn han gjorde. Han hadde en usedvanlig vakker håndskrift og var glad i å tegne.

Nå er pennen lagt ned, og vi lyser fred over hans minne.