Nå er det den tiden av igjen av året igjen. Sommer, sol og høysesong for kutt i svangerskapsomsorgen. Nytt av året er kutt i det offentlige tilbudet om tidlig ultralyd til alle gravide. Så er det også første året tilbudet er i drift, og følgelig første året det kan kuttes i.

Universitetssykehuset Nord-Norge varslet i juni at det var slutt på tidlig ultralyd for gravide under 35 år i Tromsø, Narvik og Harstad. Det mangler jordmødre som kan utføre undersøkelsen, og å utdanne nye tar tid, var forklaringen sykehuset ga til iTromsø. Oslo universitetssykehus, Stavanger universitetssjukehus og Sykehuset Østfold har føyet seg inn i rekken, kan NRK melde. Sørpå skylder de på sommer og ferieavvikling. Ved UNN er det stopp på ubestemt tid. Og ingen har vilje til å adressere elefanten i undersøkelsesrommet: Hvor skal regningen sendes når disse kvinnene ikke får det de har krav på og blir nødt til å benytte seg av private tilbud i stedet?

Allerede våren 2020 kom stortingsvedtaket om at alle gravide skal tilbys ultralyd i første trimester. En slik undersøkelse kan gi kvinnen vesentlig informasjon om graviditeten på et tidlig stadium, som for eksempel hvor mange foster hun bærer. En av hensiktene er å kunne avdekke tilstander som ikke er forenelig med liv, og dermed unngå traumatiske senaborter og dødfødsler. Det skulle imidlertid ta to og et halvt år med utsettelser før tilbudet endelig ble iverksatt på norske sykehus.

Man kan mene mangt om tidlig ultralyd. Det er vitterlig også omdiskutert, både etisk og økonomisk. For eksempel diskuterer man hvorvidt det er dét man skal prioritere i et helsevesen hvor det står knagert til på mange fronter. Men medisinskfaglig er det bred enighet om at tidlig ultralyd utgjør et kvalitetsløft for svangerskapsomsorgen.

Det som imidlertid er mest interessant, er hvor enkelt det er å la være å følge opp et politisk vedtak. Verken pressen eller myndighetene later til å stille de åpenbare spørsmålene: Har det noen konsekvens å ikke innfri på en rettighet Stortinget har gitt norske kvinner? Hva konkret er gjort for å skaffe fagfolkene som trengs? Pengene man sparer på å la være å tilby denne tjenesten, hvor blir de av?

Dermed signaliseres nok en gang det som har vært signalisert så mange ganger før: Svangerskapsomsorg er en bonus, det havner i kategorien «kjekt å ha», som et slags luksustilbud som ikke når helt opp på prioriteringslisten når dritten treffer vifta hos helseforetakene. Ja da, vi skal ha svangerskapsomsorg. Men ikke når det er pandemi, da. Og hvis budsjettene er litt trange, så er det noe av det første som ryker. Hvis det er vanskelig å få tak i fagfolk, legger vi heller ned.

Som så mye annen elendighet, bunner det i at våre folkevalgte har gitt fra seg styringen av sykehusene til helsebyråkrater som ikke har annet enn regnskapsførere å svare for. Med foretaksmodellen har vi fått en politisk Frankenstein-fortelling: Det begynte med et fascinerende eksperiment, men er nå et monster ute av kontroll. Politikerne er tilsynelatende maktesløse overfor konstruksjonen de selv har skapt. Vi har havnet i en situasjon hvor beslutninger fra de folkevalgte er irritasjonsmomenter i helseforetakenes daglige drift, og blir møtt med sukking og himling med øynene fra en spesialisthelsetjeneste som har glemt hvem den er til for.

Sykehuset Østfold sier ganske eksplisitt hvilken status politiske vedtaket har hos dem:

«Vår vurdering er at tidlig ultralyd for alle gravide er et tilbud og ikke en rettighet etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2,» forklarte en klinikksjef der til NRK.

Lovteksten hun henviser til, handler om retten til nødvendig helsehjelp. Det som imidlertid er nødvendig, er at stortingsvedtak skal være verdt papiret de er skrevet på.

At pasientene er lette å neglisjere, visste vi fra før. At det er like lett å neglisjere politiske beslutninger, burde skremme oss.

Therese Rist er styremedlem i Barselopprøret, en organisasjon som jobber for bedre barselomsorg, men skriver her som spaltist for iTromsø.