Onsdag kveld avdekket iTromsø at penger skifter hender på bakrommet til byens rødgrønne flertallsstyre: De to største partiene (Ap og SV) betaler flere hundre tusen kroner til de to minste (Rødt og MDG) som en del av deres politiske avtale.

Da de fire partiene samlet seg etter høstens kommunevalg, var det altså ikke bare for å bli enige om politiske saker og fordele verv mellom seg. I forbindelse med den såkalte Romssa-erklæringen ble også rene pengeoverføringer mellom partiene lagt inn som en del av potten.

Dette er penger som stammer fra den godtgjørelsen hver partigruppe får utbetalt i støtte over kommunebudsjettet. Helt konkret ble det enighet om at Ap og SV over en fireårsperiode bruker drøyt trekvart million kroner til «frikjøp» av én MDG- og én Rødt-representant i kommunestyret, samt til Rødts partigruppe-konto.

At det forhandles mellom ulike partier for å få politisk gjennomslag i en slik prosess, er selvfølgelig ikke oppsiktsvekkende. Men at partiene også kjøpslår om verv og politisk støtte – ikke bare i overført betydning, men også i faktiske, norske kroner – er ikke annet enn oppsiktsvekkende.

Såpass oppsiktsvekkende er det faktisk at både statsvitere og jurister mener det grenser til korrupsjon. Det er harde ord. Til sitt forsvar bedyrer Arbeiderpartiets gruppeleder Marta Hofsøy at forhandlingene om den politiske plattformen ikke kan knyttes til pengeoverføringene, og at forhandlinger om posisjoner ble gjort etter at Romssa-erklæringen var ferdigforhandlet.

Det er neppe grunn til å betvile at pengeoverføringene er gjort i gode hensikter, nettopp ved at frikjøpet muliggjør at representanter fra de to minste partiene i samarbeidet kan jobbe mer med politikk på rådhuset. Men som kjent – gode intensjoner er ofte langt fra tilstrekkelig, i politikken som i livet ellers.

For det er forhold ved denne saken som vitterlig reiser en rekke spørsmål: Er denne formen for pengeoverføringer fra et parti til et annet i tråd med lovverkets intensjoner? Hvorfor har ikke denne «hestehandelen» skjedd i all åpenhet? Når saken som følge av iTromsøs journalistiske arbeid nå er blitt offentlig kjent, hvordan fremstår dette for de ulike partienes velgere? Eller for lokaldemokratiet? Hvilke formelle eller uformelle bindinger eller avhengighetsforhold skapes når et parti velger å motta penger fra et annet parti for å kunne drive politisk arbeid?

Ut fra svarene til aktørene i denne saken å dømme, er dette spørsmål vi må anta det ikke er blitt reflektert noe videre over. Muligens fordi partitoppene heller ikke regnet med at pengesaken ville bli offentlig kjent.

Når en gammel og erfaren politisk ringrev som Jens Ingvald Olsen frikjenner seg selv og Rødt med å si at dette er «en avtale som er inngått, og som i utgangspunktet tåler dagens lys», fremstår det lettere komisk, all den tid saken ikke kom fram i lyset før iTromsø ba om innsyn i pengeflyten og fikk satt nettopp lys på saken. Det er også nærliggende å anta at Olsen selv neppe hadde latt dette passere som ryddig og greit, om det var handlinger begått uten at Rødt selv var en del av det.

Ifølge jussprofessor Eivind Smith fins det ikke noen lovbestemmelser om hva partigruppene skal bruke godtgjørelsene sine til. Når han likevel setter spørsmålstegn ved grepet de rødgrønne har gjort i Tromsø, er det fordi pengegrepet deres skaper inntrykk av at stemmer er kjøpt for penger.

Og det er kanskje til syvende og sist det største problemet i denne saken – at velgerne enten må stole på forsikringene om at makt og posisjoner ikke er blitt byttet mot økonomiske fordeler, eller alternativt tenke at deres valgstemme faktisk er til salgs.

Det synes åpenbart at regelverket i forbindelse med godtgjørelser på kommunalt nivå ikke er tilstrekkelig – og at denne formen for pengeoverføringer mellom partier må reguleres, eller i det minste komme klart til syne gjennom åpne, politiske prosesser. Det handler om troverdigheten til både politikerne og politikken, og troverdighet er som kjent ikke noe man kan be om, men som man hele tiden må gjøre seg fortjent til.

T.H.

Rettelse:

RETTELSE: I en tidligere versjon sto det at to MDG-representanter er frikjøpt. Det korrekte er én MDG-representant. Dette er nå rettet i teksten.

Se alle rettelser her.