Samtidig som sykepleie slo igjennom som fag i Nord-Europa i siste del av 1800-tallet, utvikla det seg myter om sykepleiefaget og sykepleiernes yrkesutøvelse. En slik myte er at alle, i alle fall kvinner, kan pleie syke og at kvinner, gjennom sin iboende omsorgsevne, er som skapt for yrket. Sykepleierne har derfor måttet slåss for retten til utdanning. Det gjorde de i mellomkrigstida, da Norsk Sykepleierforbund krevde ei treårig og enhetlig utdanning i sykepleie, og det gjør de fortsatt.

At det tok over 30 år før sykepleierne fikk gjennomslag for utdanningskravet, forteller at behovet for fagkunnskap var omstridt. Sykepleierne var den største faggruppa i helsevesenet, og de satte sitt preg på landet, fra nord til sør. De var avgjørende i utviklinga av en statlig velferdspolitikk, og hadde samtidig sine faglige og religiøse tradisjoner med dype historiske røtter. Sykepleierutdanninga var for viktig for samfunnsutviklinga til å overlates til sykepleierne og deres fagforbund.

Fortsatt vekker sykepleiefaglig utdanning sterke reaksjoner, og flere videreutdanninger i sykepleie er nedlagt til fordel for tverrprofesjonelle utdanninger. Sykepleie er i dag langt på vei det største akademiske studiet i Norge, målt i antall studenter.

Universitetene og høgskolene tilbyr mastergradsstudier i et stort faglig spekter, men når sykepleiere ønsker videreutdanninger på mastergradsnivå, blir det kalt for «mastersyke», og det reises spørsmål om hva sykepleiere skal med mastergrad. Sykepleie har heller ikke et eget institutt ved UiT Norges arktiske universitet, men er en av mange studieretninger ved Institutt for helse og omsorgsfag.

En annen myte er at faglært sykepleie oppsto fordi legene trengte assistenter. Sykepleie er derfor et assistentfag til medisinen og har ikke et selvstendig kunnskapsgrunnlag. Det mange ikke vet, er at europeisk faglært sykepleie er mye eldre enn klinisk medisin. Fra tidlig 1600-tall fungerte medlemmer av katolske sykepleiesamfunn som selvstendige medisinske praktikere. Da legene kom inn i sykehusene, hadde sykepleiere vært der lenge.

I Norge ble sykepleie et selvstendig fag med ledere på alle nivå i siste del av 1800-tallet. Gjennom de neste nitti årene, da moderne behandlingssykehus ble utbygd her i landet, hadde sykepleiere ledende stillinger og sammen med overlegene hadde de ansvaret for driften av avdelingene. Det har vært underkommunisert, spesielt fra mange legers side, at sykepleiere og leger har vært gjensidig avhengig av hverandre for å utvikle fagkunnskap om både behandling og pleie.

Sykepleiefaget utvikla seg gjennom samarbeidet med legene, og dette ga sykepleie en kunnskapsbasis for å forstå utvikling av sykdomsprosesser, logikken i behandlingsformene og mulige konsekvenser for pasienten. Samtidig kom pleien til å beskytte pasienten gjennom stadig mer inngripende behandlingsformer. Sykepleie er derfor flerfaglig, idet både biologisk og psykososial kunnskap er nødvendig for å forstå pasientens tilstand.

Gjennom døgnkontinuerlig observasjon, ivaretakelse av hygieniske prinsipper og organiseringa av den daglige driften av pleien, videreutvikla faget sin kunnskapsbasis, og bidro samtidig til medisinske fremskritt. Sykepleierne og deres hjelpere, var dessuten sammen med pasientene gjennom døgnet, mens legene kom og gikk sine visitter.

En tredje myte, fremført av kvinnebevegelsen og klassebevisste kvinneforskere på 1970-tallet, er at moderne sykepleie oppsto i siste halvdel av 1800-tallet for å gi kvinner fra øvre lag av befolkninga et respektabelt yrke. Sykepleieryrket var formelig legemliggjøring av kvinners underdanige rolle, og både litteratur og media omtalte ofte sykepleiere som fromme, snille, forsagte, undertrykte og av den grunn også underbetalte. Latterliggjøringa av sykepleierne kom tydeligst til uttrykk i bladet «Legeromanen».

Mange sykepleieledere hadde riktignok middelklassebakgrunn, men det store flertallet av sykepleierne i land etter land, også i Norge, ble rekruttert fra lavere samfunnslag, der kvinner var vant til hardt arbeid. Å være sykepleier var ensbetydende med lange arbeidsdager, helgearbeid, lite fritid, bolig på sykehusområdet, dårlig lønn, og best egna for ugifte kvinner.

Yrket befant seg med andre ord i et spenningsfelt mellom tradisjon og modernitet, og sykepleierne sjøl reiste ikke kravet om at sykepleie skulle være «et yrke som alle andre», før langt ut på 1970-tallet.

Myten bidro til å legge et slør over sykepleie som kunnskapsfelt og samfunnsinnsats. Idealet fra kvinnebevegelsen på 1980-tallet, var at kvinner skulle inn i mannsyrker; de skulle ikke utdanne seg til sykepleiere. I stedet kritiserte de sykepleie og kvinnesynet, noe som tildekket spenninger og dilemmaer i fag og yrke.

Hvis man derimot løfter fram sykepleieutøvelsen, enten den foregikk i og utenfor institusjonene, og i ulike tidsepoker, vil en se at deres innsats har vært viktig for befolkninga og den enkeltes trygghet i rolige tider og når krig og epidemier rammer. Det var ikke for å gi unge kvinner et fremtidig yrke.

Kanskje er det på tide å ta et oppgjør med mytene en gang for alle; iallfall om vi skal rekruttere flere sykepleiere.