13. mars avholdes det årsmøte i Tromsø idrettslag. Blant saker som bruk av pyro, stadionnavn og VAR, er det én sak som er spesielt viktig for meg. Nemlig hvordan klubben skal organiseres i fremtiden.

Styret ønsker å utrede en såkalt allianseklubbmodell, som betyr å dele opp klubben i mindre deler. I en slik modell vil yngres avdeling bli en egen organisasjon utenfor klubben. Formålet med dette er å kunne fokusere mer på toppfotball og mindre på bredde. Jeg mener dette er helt feil fokus.

Det vi bør gjøre er å sikre at yngres avdeling fortsetter å være en sentral og viktig del av klubben. Med 850 medlemmer er yngres avdeling etter min mening den aller viktigste ressursen klubben har. Bak medlemsmassen står hele byen.

Når jeg leser styrets årsberetning for 2023 leser jeg at yngres avdeling skildres som en salderingspost som holder tilbake toppfotballen. Samtidig viser styret til 63 prosent vekst i tilskuertall på kampene og trekker videre frem flere faktorer som indikerer at klubben aldri har stått sterkere. Yngres avdeling beskrives mellom linjene som en økonomisk og ressursmessig belastning.

Med andre briller på, tror jeg styret ville sett at grasrota kan bidra til å gi både stabilitet og utvikling - både i toppen og i bredden, uten å skille hodet og hjertet fra sjelen.

I romjula var jeg i Lerøyhallen hver eneste dag. Hallen var preget av fotballglede, fellesskap og Tromsø idrettslag. En sterk kontrast til det manglende engasjementet som preget mye av byens forhold til klubben for bare noen år siden. Det som kanskje overrasket meg aller mest var at majoriteten av barna i Lerøyhallen hadde på seg TIL-drakter. Et bevis på at noe har endret seg.

Det vi ser i byen nå er lidenskap som ikke kan kjøpes for penger. Et direkte resultat av noe så sjeldent som en godt drevet klubb, med gode verdier og sunn drift, som har tatt små og store grep for å få en hel by til å samle seg rundt noe vi alle kan være stolte av.

Som grasrottrener gjennom flere år opplever jeg en positiv forandring i klubben. En forandring som handler om mye mer enn prestasjoner på toppnivå i norsk fotball. For første gang på flere tiår er det kult å være en del av TIL. Ny supporterklubb, ny TIL-sang, Qatar-protest, lokale spillere, overkommelige billettpriser og en nøktern og folkelig ledelse. Vi har en daglig leder, en kaptein og en supporterleder som gjennom ord og handling bidrar til å skape noe som er større enn hver enkelt av oss. Det betyr noe for meg å være en del av dette. For første gang på flere tiår er det kult å være en del av TIL.

Vedtektene til Tromsø idrettslag fremhever frivillighet, demokrati, lojalitet og likeverd. Idrettsglede, felleskap, helse og ærlighet skal prege all aktivitet i klubben. De innledende bestemmelsene sier absolutt ingenting om verken elitesatsing eller kommersialisering. Opprettelsen av en allianseklubb er etter min mening diametralt motsatt av klubbens vedtekter, formål og verdier.

Tromsø idrettslag sin suksess som klubb skal ikke måles eller styres av prestasjoner eller visjoner på banen, men ut ifra den rollen klubben har som samfunnsbygger og hva vi kan samle oss rundt som medlemmer. Å skille ut yngres avdeling vil være katastrofalt for klubben, fordi det vil vanne ut fellesskapsfølelsen som er toneangivende for den oppblomstring av engasjement og interesse vi ser i dag.

I dag svarer alle enhetene i klubben til hverandre. Dette prinsippet er viktig fordi de ulike avdelingene i klubben, både juridisk og finansielt, har et felles ansvar for hverandre. På dette grunnlaget bygger vi en felles identitet og klubbfølelse. Vi hører sammen som noe større. Vi stiller opp for hverandre, både bokstavelig og billedlig.

I en alliansemodell vil klubben kunne balansere økonomisk risiko på en annen måte. Modellen vil ta risikoen for drift av Lerøyhallen bort fra toppsatsingen, samtidig som den sikrer toppfotballen bruksrett til hallen. Det samme gjelder en eventuell bruksrett på navn. Rett til å disponere et navn, betyr ikke nødvendigvis det samme som å ha en felles tilslutning til verdier og identitet. Den største verdien til Tromsø idrettslag er min og din evne til å si at klubben er vår. Det vil den ikke lenger være i en allianseklubbmodell.

Klubbfølelse bygges opp og den bygges ned av det viktigste eierskapet som finnes, nemlig det emosjonelle eierskapet. I denne styringsformen ligger glede, sorg, stolthet og fellesskap som kapitalinnskudd. Klubbfølelse kan man kanskje ikke kontrollere juridisk, men rammene for klubbfølelsen settes med utgangspunkt i vedtekter og organisasjonsnummer.

Det er lett å marginalisere emosjonelt eierskap i styremøter, fordi det er vanskelig å måle. Hva min sønn føler når han tar på seg en TIL-drakt er kanskje ikke så lett å se verdien av når lån skal betjenes og ressurser prioriteres. Men det er gjennom dette engasjementet vi bør styre klubben, i motgang og medvind. Denne muligheten vil forsvinne over tid gjennom alliansemodellen.

Det er tusenvis av foresatte i og rundt klubben. Ressurser som kan brukes til det meste klubben har behov for. Sammen er vi Tromsø idrettslag, og vi kan mye mer enn å steke vafler, sette ut kjegler og knyte skolisser. Jeg vil oppfordre alle til å engasjere seg og delta på årsmøter og ta verv i klubben. Ja visst finnes det utfordringer i TIL. Men la oss løse dem sammen. En alliansemodell vil ødelegge den største ressursen Tromsø idrettslag har. Nemlig fellesskapet