På den ene siden finnes det trolig ikke et eneste land i verden der «det grønne skiftet» er kommet lenger enn hos oss. Vi var nesten fullelektrifisert allerede i 1990. På den andre siden advarer industrien/LO, energibransjen og omtrent alle politikere mot faren for klimasammenbrudd dersom Norge somler med rest-elektrifiseringen av Norge. Hvorfor er det slik at energisektorens ekkokammer jobber så frenetisk for at de siste kilo av norske CO2-utslipp skal fjernes for å unngå klimakatastrofen, mens resten av verden knapt bryr seg om annet enn klimaretorikk?

Litt av problemet er at norsk klimastatistikk ikke klarer å få med seg de enkleste fakta: En vesentlig del av den norske vannkrafta brukes som kjent i kraftkrevende kjemisk industri og til metallproduksjon. Tenk hva som ville skjedd med de globale klimagassutslippene dersom denne industrien hadde vært flyttet til et hvilket som helst utland!

Ellers er selvfølgelig norsk oljeproduksjon den sektoren som gir størst CO2-utslipp i Norge. Men denne sektoren skal likevel, ifølge regjering og storting, hente opp fossil energi så lenge det er energi i brønnene. Vi kunne lett ha fjernet tredjeparten av våre totale klimagassutslipp, ved å eksportere en prosent mindre olje og gass enn vi gjør. Men i stedet foreslår «klimapolitikerne» at vi skal eksportere enda mer gass til EU – dvs. også den gassen som blir til overs dersom sokkelen elektrifiseres. Snakk om klimatiltak: Vi flytter noen millioner tonn utslipp fra det norske klimaregnskapet til regnskapene i EU, verken mer eller mindre. Kreativt?

Også andre «klimatiltak» mangler logikk og relevans. Her er noen stikkord:

• Verden bruker nesten 30.000 TWh «elektrisitet», for det meste lagd av kull og gass. Vi skal bygge inntil 80 TWh med vindkraft m.m. for å «redde» verden – og for å rasere Norge. Absurd.

• Mange hevder at Norge har tjent så ekstremt på olje og gass at mye av overskuddet nå bør brukes på (tvilsomme) klimatiltak. Men også andre land har tjent på fossil energi m.m. Forskjellen på Norge og andre land er at Norge har plassert overskuddet i et synlig, offentlig fond, mens interesser i andre land har privatisert overskuddet og plassert det i skatteparadis. Skal man straffes for et fornuftig vedtak?

• Den reduserte bruken av kull i Europa de siste årene skyldes ikke økt vindkraftproduksjon, men en kolossal bruk av «fossil» bioenergi (flis og pellets) importert fra Nord-Amerika og Brasil. Det blir juks når EU har vedtatt at flis og pellets skal være «fornybar», grønn energi, uten å være det.

• Norge har nå en kabelkapasitet til EU som tilsvarer halvparten av vår elektrisitet. Skal vi virkelig eksportere strøm vi ikke har?

• Bransjen hevder stadig oftere at kablene til EU også skal brukes til import. Men det blir ikke vindkraft fra EU, slik Espen Barth Eide sensasjonelt hevdet i Dagsnytt 18 i fjor: «Hver eneste natt går (norske) smelteverk på utenlandsk strøm – det renner inn billig dansk vindkraft som er billigere enn norsk vannkraft»! I stedet for vindkraft er det naturligvis miksen av strøm på EUs nett som vil bli importert (80 prosent fossil energi). Litt av et klimatiltak.

Ut fra slike fakta, blir det stadig lettere å se at norsk energipolitikk slett ikke handler om klimaspørsmål. Energipolitikken handler om utbygging av 10.000 nye vindturbiner, utbygging av unødvendige kraftkabler til EU, utbygging av kraftkrevende datasentre med en betydelig overkapasitet, batterifabrikker med overkapasitet, en meningsløs utbygging av det norske kraftnettet, fullelektrifisering av Norge og en underordning av norsk energipolitikk under EUs kraftforvaltning. Alt dette vil gi ufattelige kostnader som norske strømkunder skal dekke. Ingenting har noe med det globale klimaet å gjøre.

Erkjennelsen blant folk flest om at regjeringens energipolitikk langt på vei er ren svindel, har for lengst fått konsekvenser også for den norske klimaretorikken: Myndigheter og bransje har innsett at de ikke kan selge oss en stadig dårligere kraftforsyning og en tredobling av strømprisen uten å pakke tiltakene inn i julepapir kombinert med søtsaker og skremsler. Og de tar i så det monner: Verden er i ferd med å brenne opp – katastrofen nærmer seg med stormskritt. Dramatiske «klimatiltak» er nødvendige, helst før 2030.

Konklusjonen må derfor bli: De som er bekymret for det globale klimaet, bør rette oppmerksomheten mot situasjonen i de fleste utland – Norge har i stor grad løst sine problemer. Og: Dersom Norge skulle trenge mer fornybar energi, fins det en rekke muligheter som er vesentlig bedre enn vindkraft. Den politikken som fremstilles som klimapolitikk vil endre maktforholdene i Norge, og fremme de økonomiske interessene til elitene på bekostning av folk flest.