Jeg kjente en gang en gutt som het Steinar. Steinar var ferdig med Alta ungdomsskole og hadde hele verden for sine føtter. Klar til å begynne på Alta videregående skole, med drømmer og håp for livet.
Steinar var opptatt av mangfold og toleranse og kampen mot hat, rasisme og ekstremisme. Steinar var medlem i AUF i Finnmark.
På møter i AUF pleide Steinar å si: «Det er ikke oss og dem, det er vi.». Alle var like mye verdt enten de trodde på Gud, Buddah, Allah eller bare var seg selv. Steinar sto for vakre verdier som solidaritet, fellesskap og toleranse.
Jeg tenker ofte på Steinar. I år var jeg så heldig at jeg fylte 31 år. Steinar skulle blitt 28 år. Han ble aldri mer enn 16 år. Skutt og drept på Utøya fordi Steinar var for mangfold og toleranse.
Steinar og de 69 som ble drept på Utøya var ikke tilfeldige mål. De ble drept fordi de trodde på solidaritet, fellesskap og toleranse. De ble drept fordi de var medlem av AUF og Arbeiderpartiet.
De ble drept av en høyreekstremist. De ble frarøvet alt på Utøya. I dag ville de vært unge voksne, godt i gang med voksenlivet. Unge mennesker med hele livet foran seg. Skutt og drept.
Terroristen som skjøt barn og ungdom på Utøya og bomben regjeringskvartalet ble dømt og straffet. Det ble gitt en knusende rapport om myndighetenes og særlig politiets evne til å beskytte oss som var på Utøya.
Flere som overlevde Utøya har opplevd lignende hets. Det skremmer meg. Fordi dette hatet har jeg møtt før, bak et våpen på Utøya.
Men oppgjøret med de høyreekstreme holdningene til terroristen ble aldri tatt. Anders Behring Breivik ble dømt, men de ekstreme tankene og ideologien lever fortsatt videre ute i samfunnet.
Bare åtte år senere drepte Philip Manshaus sin søster Johanne med asiatisk opprinnelse og gjennomførte et mislykket terrorangrep i en moské i Bærum. Det eneste han angret på var at ikke flere ble drept. Det samme var det eneste Breivik angret på etter angrepet på Utøya og regjeringskvartalet. Målet hans var å drepe oss alle.
«Hvorfor døde du ikke din AP-kommunist?», «Tror det hadde vært best for oss om du hadde blitt på Utøya og ikke overlevd. Synd Breivik ikke traff bedre» og «Se deg rundt hjørnet. Neste gang står jeg der med en Magnum og da er du død, jævla svin du er Tarjei».
Alle eksempler på hatmeldinger jeg har fått på epost, tekstmelding og i brev i posten min. Hat for å ha overlevd en massakre og et terrorangrep.
Men det er antageligvis det haterne vil. Ramme meg der jeg er svakest. Det er feigt. Men svært effektivt. Det var så ille at jeg måtte anmelde det til politiet. Jeg fikk også en voldsalarm fra politiet. Dessverre ble alt henlagt.
Dette er hat som har ført til at jeg ikke greier eller orker mer å være listetopp for Finnmark Arbeiderparti. Debattklimaet er for tøft.
Det at vi kan kritisere makt og politikere er et gode i Norge. Men hatkommentarer og trusler er ødeleggende for demokratiet og ytringsfriheten. Det fører til at vi mister viktige stemmer i samfunnsdebatten og at færre vil engasjere seg politisk.
Det er ikke bare jeg som har opplevd dette. Flere som overlevde Utøya har opplevd lignende hets. Det skremmer meg. Fordi dette hatet har jeg møtt før, bak et våpen på Utøya.
Vi har alle et ansvar for å ta til motmæle mot ytterliggående og rasistiske utsagn. Enten det er i kantinen, på jobben, på bussen eller på et utested. Rasisme og hat kan ikke få stå uimotsagt.
Breivik og Manshaus fikk sitte i sitt eget ekkokammer i ytre høyre-verden på nett. De fikk bekreftet sitt forvrengte verdensbilde i et ekkokammer, uten å bli motsagt.
Vi må i fellesskap forvalte arven etter 22. juli, slik at vi forhindrer at det skjer igjen. Jeg vil ikke at noen skal oppleve det jeg og andre har opplevd på Utøya og i regjeringskvartalet.
I 2011 var jeg 19 år og leder i AUF i Finnmark. Jeg og alle som reiste ned hadde hele livet foran oss. Livet ble aldri det samme. Vi som overlevde, ble veldig fort voksne. I dag 12 år etterpå føles det som at tiden har gått sakte og veldig fort på samme tid. Det føles som et helt liv.
Fra Finnmark var vi 28 unge jenter og gutter som reiste ned. Barn og ungdom med hele livet foran seg. Bare 24 av oss kom hjem. Skutt og drept. Borte for alltid. For meg har det blitt mitt livs kamp og holde deres navn og minne i live. Det er kun de glemte som er helt borte.
De 69 som ble drept på Utøya hadde hele livet sitt foran seg. De skulle bli ordførere, stortingsrepresentanter, statsråder og statsminister. De skulle få seg en utdannelse, bli leger, elektrikere, bussjåfører og sykepleiere.
De skulle få barn. Se barna sine vokse opp. De skulle kjempe mot urettferdighet. Delta i kampen mot rasisme. Få seg kjæreste. Slå opp med kjæresten sin. Gifte seg. Bli gammel og se barnebarna vokse opp. Legge ut bilder på Facebook av 30-årsdagen. Bildene som aldri ble tatt. Livene som aldri ble levd.
Jeg lever derfor litt for de som falt på Utøya. Jeg holder litt av deres tanker og flamme i live. Sånn at det ikke var helt forgjeves. Slik at deres minne lever videre.
I jødisk tradisjon sies det at et menneske dør to ganger. Den første gangen når hjertet slutter og banke. Den andre gangen når navnet sies for siste gang. Vi har alle et ansvar for å holde minnene om dem i live. Slik at vi aldri glemmer dem – og terroren på Utøya og i regjeringskvartalet.
For meg handler det fortsatt om å gjøre verden og Norge til et litt bedre sted. Å være med på noe som er større en meg selv. 69 mennesker ble drept og ikke fikk lov til det. For meg handler det å føre deres kamp og ånd videre. Å leve litt ekstra for dem.
Det handler derfor ikke bare om et minutts stillhet på 22. juli. Det er alle andre dagene enn 22. juli at vi må kjempe imot rasisme. Det er alle andre dager enn 22. juli er vi aldri må glemme det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet.
For meg handler det om å finne noe meningsfullt i det totalt meningsløse. Derfor lover jeg meg selv hver 22. juli og alle andre dager: Til våre falne kamerater, ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp.
Vi glemmer dere aldri.