Dersom styret i Helse Nord vedtar å legge ned døgnbehandlingstilbudet ved seks distriktspsykiatriske senter (DPS) i Nord-Norge, regner de å kunne spare inn 40 stillinger. Tror Helse Nord at tilbudet til mennesker med psykiske lidelser vil bli like godt om 40 stillinger forsvinner?

Ser de ikke verdien av innsatsen til de ansatte ved DPS-ene, og den behandlingskvaliteten de har vært med på å utvikle gjennom flere tiår? Jeg misunner ikke styremedlemmer som blir ansvarlige for å rive ned flere tiårs kompetansebygging innafor psykiske helsetjenester i Nord-Norge.

Da jeg begynte å arbeide på Åsgård Sykehus i 1980, var sykehuset prega av store kriser. Det var mangel på fagfolk og overbelegg, tvangsinnleggelser og tvangsbehandling var en del av hverdagen. Samtidig var det få eller ingen tjenester i kommunene, og mennesker med psykiske lidelser kom av den grunn til å leve mange år av sine liv inne i det psykiatriske sykehuset.

De seks omtalte DPS-ene ble alle etablert utover 1980-og 1990-tallet; først som psykiatriske sykehjem og deretter inkludert i spesialisthelsetjenesten. Oppdraget til et DPS beskrives best gjennom slagordet «Med blikket vendt mot kommunen og spesialiserte sykehusfunksjoner i ryggen». Denne tjenesten ligger «mellom» kommunale psykiske helsetjenester og sykehustjenester, både behandlingsmessig og i geografisk forstand.

Et DPS tilbyr psykisk helsevern i et geografisk avgrensa område og er ei forsterkning når den kommunale psykiske helse- og rustjeneste ikke er tilstrekkelig. DPS-et skal tilby varierte tjenester til pasienter som har moderat til alvorlig psykisk sykdomstilstand, pasienter som samtykker til og samarbeider om behandling. Tjenestene består av både sengeplasser, dagbehandling (poliklinisk behandling) og oppsøkende tjenester.

DPS-ene utvikla sine tjenester i et samarbeid med omkringliggende kommuner og med sentralinstitusjonene Åsgård og Nordlandssykehuset (tidligere Rønvik). Døgnenhetene kom helt klart til å bli den sentrale virksomheten i sentrene. Kommunene har som følge av politisk satsing og opptrappingsmidler de siste tiårene, utvikla gode tjenestetilbud med dagsenter, boliger med og uten døgnbemanning og hjemmebaserte tjenester, i tråd med lokale og særskilte forhold i kommunene.

Nærhet har bidratt til at mange har fått god behandling, omsorg og pleie ved en døgnenhet når livet har blitt for vanskelig å leve i eget heimemiljø. Sjøl har jeg erfart at noen ukers opphold ved døgnenheten på Storsteinnes, fikk stor betydning for et familiemedlem som gjennomlevde en akutt psykose for noen år tilbake.

Døgnenheten var et trygt sted å være, med et personale som forstod hvordan en psykosetilstand kan erfares, og som også kunne gi nødvendig pleie og omsorg. Etter få uker på senteret gjenoppretta mitt familiemedlem sin vante tilstand og kunne reise hjem. Ved utskrivinga ble det i tillegg etablert et samarbeid med den kommunale psykiske helsetjenesten som varte over flere år. Kjennskap til lokalsamfunn, nabolag og familiens ressurser er her sentrale stikkord for et vellykka behandlingsopplegg.

Robuste og (ofte) langvarige tjenestetilbud til mennesker med alvorlig psykisk lidelse, bygges ikke alene gjennom DPS-ene, og heller ikke på sentralinstitusjonen Åsgård. Presset på allmennpsykiatriske tjenester innafor spesialisthelsetjenesten viser med all tydelighet at det ikke vil være tilstrekkelig å tilby ukentlige samtaler med en psykolog, når akutte og kritiske situasjoner oppstår. I slike situasjoner, enten det er snakk om akutte psykoser eller sjølmordsforsøk, er døgnkontinuerlige tjenester nært der folk bor, av største betydning for både pasienter og pårørende. Slik har det alltid vært.

Egen forskning om framveksten av en offentlig sinnssykeomsorg (som tjenestetilbudet het rundt 1900-tallet) i Nord-Norge, viser betydningen av å bli tatt hånd om gjennom døgnet, når akutte situasjoner oppstod. Å bli tatt vare på i sitt nærmiljø betyr også besparelser i form av kort reiseveg, også for pårørende.

I dag utgjør psykiske helsetjenester en vel tilpasset triade mellom tjenester på kommunalt nivå, i DPS-er og sykehus med allmennpsykiatriske avdelinger. I dette samspillet er «mellomnivået» helt avgjørende for kvaliteten på tjenestene, og gir også en besparelse ved at sykehusene avlastes.

Det er ikke lenger slik at fagfolkene på sentralinstitusjonen «veit best». Kunnskap om pasientens forhold i og til lokalsamfunnet har også betydning. Det har tatt tid å bygge en kompetanse som kombinerer fagkunnskap og lokalkunnskap, men også kompetanse på samarbeid mellom de tre behandlingsinstansene.

Dersom mellomleddet blir borte, vil hjelpetrengende risikere å bli en kasteball mellom et overbelasta sykehus og en kommunal tjeneste uten forsterka døgntilbud.

Å legge ned døgnbehandlinga ved DPS-ene, og satse på poliklinisk samtalebehandling, er i beste fall å gå baklengs inn i framtida. Hvem skal ta vare på den sjølmordstrua når kritiske situasjoner oppstår? Skal det fortsatt være familiens ansvar eller skal kommunepsykologene tilby tjenester i heimen? Eller skal vi tilbake til den tida da alle med akutte behov blei innlagt på sentralinstitusjonen Åsgård?