I dag la toppsjefen for Tromsø kommune, Stig Tore Johnsen, fram sitt forslag til budsjett for neste år. Med budsjettet følger også en plan som forsøker å stake ut kursen for de neste fire årene.

Dette er Johnsens mulighet til å si hva han og administrasjonen mener er det viktigste å prioritere de neste årene. Men budsjettforslaget er selvsagt ikke skapt i et vakuum. Det ville være et helt bortkastet arbeid om administrasjonen fremmet et forslag totalt løsrevet fra viljen og signalene fra det regjerende politiske flertallet.

Det fremgår da også tydelig at ledelsen i kommunen prøver å svare ut de rødgrønne partienes ønsker: Johnsen øremerker tre millioner kroner til å hjelpe lavinntektsfamilier, og varsler en omlegging av hvordan kommunen jobber med fattigdom og sosiale forskjeller. Dette er de rødgrønnes hovedsak for den kommende perioden, tydeliggjort ved et eget «hasteutvalg» for bekjempelse av sosiale forskjeller og utenforskap.

Det er bare det, at i motsetning til politikerne kan ikke den administrative toppsjefen komme med forslag og planer som overhodet ikke har dekning i økonomiske realiteter. Slik sett er administrasjonens fremlegg, om enn ufrivillig, en ganske hard dom over Romssa-erklæringen, de rødgrønnes politiske plattform og styringsdokument for de neste fire årene: Det holder ikke. Det er ikke penger nok i kommunekassa.

Ordfører Gunnar Wilhelmsens reaksjon like etter presentasjonen fra Johnsen oppsummerte det godt: «Her er det lite fra Romssa-erklæringen». Vel, sånn går det når man lover og lover i valgkamp, uten å ha økonomisk dekning for sine løfter. Johnsen sa det forbilledlig ærlig og tydelig: Skal kommunen klare faktisk å stanse økningen av Tromsø-familier som sliter økonomisk, da må det langt mer penger til enn tre millioner kroner.

I motsetning til politikerne, må Johnsen si hva han har tenkt å ofre for å øke den potten. Det er ikke nye skoler i Tromsdalen og på Kvaløysletta. Det er ikke nye sykehjem og omsorgsboliger. Johnsen vet godt at dette er investeringer et tilnærmet samlet, tverrpolitisk flertall i kommunestyret vil ha.

Til overmål viser det seg at administrasjonen har bommet på budsjettet for i år med 50 millioner kroner. Hvor henter Johnsen pengene for å bøte på det? I disposisjonsfondet. Kommunens krigskasse. For ikke å si, pengene politikerne gjerne kunne tenke seg å leke med neste år. Det blir dårlig stemning av sånt. Realitetsorienteringer i politikken er sjeldent festlig.

Da er det urovekkende at ordføreren synes å ta så lett på årsakene til at administrasjonen har bommet på årets budsjett. En betydelig andel av overforbruket skyldes vikarbruk og overtid i omsorgstjenestene. Wilhelmsen kaller det «utenforliggende årsaker». Det er på ingen måte «utenforliggende», drift av lovpålagte tjenester er kjerneoppgaven til kommunen. Dette problemet går ikke bort av seg selv. Spør sykehusdirektøren.

Hvis Wilhelmsen ikke vil ta av krigskassa/lekepengene for å dekke årets tap, og ikke vil sette opp skatter og avgifter for å betale for neste års satsinger, da må han sette seg ned og gjøre den øvelsen mange tromsøfamilier gjør med eget familiebudsjett om dagen. Prioritere. Ned.

Han kan jo ta en prat med sin partikollega Ørjan Sandberg, den uføretrygdede lederen av ordførerens eget fattigdomsutvalg, om han lurer på hvordan folk med dårlig råd gjør det. Sandberg har allerede svart på det. Slette kontoen for «alt som er gøy». Kafé. Konserter. Kort og godt, kultur.

I kommunal oversettelse: Kulturkvartalet.