20 år etter at de offentlige sykehusene ble omdannet til bedriftsøkonomiske foretak, er situasjonen nå et offentlig helsevesen på sotteseng. Til tross for at Norge bruker en mindre andel av BNP på helse enn både Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Sveits, Sverige og Østerrike, opplever folk at akuttfunksjoner, fødetilbud og psykisk helsevern bygges ned i hele landet. Helseministerens krav om økt inntjening og effektivisering i helseforetakene utgjør en trussel mot det helsetilbudet vi må ha for å kunne bo trygt i dette landet.

Helse Nord-direktør Marit Lind beskriver status i den nordligste helseregionen slik:

Helse Nord har mer enn 1000 ubesatte stillinger, lange ventelister, mange fristbrudd og et universitets- og regionsykehus som sakker akterut innen forskning og moderne persontilpasset medisin.

Helse Nord er ute av kurs, og vår evne til å sørge for god og likeverdig kvalitet på tjenestene til den nordnorske befolkningen er truet. Styret i Helse Nord har derfor fått i oppdrag å vurdere behovet for endringer i funksjons- og oppgavedelingen.

Dessverre er ikke oppdraget styret har fått, egnet til å løse problemet. Helse Nord inviterer nå kommunene til å samarbeide i prosessen med å ta ned driften. Men kommunene har sine egne utfordringer å stri med, som personellmangel, en økende andel eldre og en fastlegekrise som bare eskalerer.

Vi har altså ikke bare én, men tre helsekriser på gang samtidig. Nord-Norge har store avstander, mye spredt bebyggelse, et spedere befolkningsgrunnlag og er i forkant av utviklinga med en stadig eldre befolkning. Vi trenger derfor mer ressurser for å møte fremtidas helseutfordringer, ikke færre.

Vi er på full fart inn et todelt helsevesen – ikke bare mellom nord og sør, men også mellom by og land og mellom de som har råd til privat helseforsikring og alle andre.

Samtidig som det offentlige helsevesen sliter både med bemanning og økonomi, har per nå 700.000 nordmenn tegnet privat helseforsikring. De eneste som tjener på helsekrisen, er de private helseleverandørene. De finnes i stor grad i de store byene der det er størst pasientgrunnlag, de kan selv velge hvilke sykdommer de vil behandle og de kan ta de diagnosene som gir størst fortjeneste. De reklamerer med at det er Helse Nord som betaler.

Det har skjedd en eksplosjon av private sykehus i Norge etter at foretaksmodellen ble innført. Det er nå 42 private sykehus i landet. Det kommersielle helseselskapet Aleris skal etablere sykehus i Tromsø (og Bodø) og estimerer en kapasitet på 60.000 pasienter i året.

Det er vel ingen som tror at bemanningssituasjonen for kommunehelsetjenesten og helseforetakene blir bedre av å få en konkurrent som har et stort investeringsselskap i ryggen, mens det offentlige til enhver tid har sparekniven på strupen?

For hvem eier Aleris? Det skandinaviske selskapet ble i 2019 kjøpt opp av Triton, som er et internasjonalt investeringsselskap som oppgir at de har hovedkontor i Europa. Tritons holdingselskap og fond er registrert med adresse i skatteparadiset Jersey. De eier selskapene, men driver dem ikke.

Milliardene de tjener blant annet på norske pasienter betalt med våre skattekroner, går altså til et skatteparadis. Det representerer en direkte underminering av norsk helsevesen.

Hvordan kunne dette skje? Har norske politikere virkelig villet at den norske velferdsstaten med det vi liker å kalle verdens beste helsetjenester, skal utfordres av internasjonale investeringsselskaper med base i skatteparadis? Svaret er dessverre ja.

I 1998 ble jeg oppnevnt i et offentlig utvalg som skulle utrede de offentlige sykehusenes forhold til sine eiere (Staten og fylkeskommunene, samt Oslo kommune). Bondevik-regjeringa begrunnet behovet for en slik utredning med at private aktører hadde økt sin betydning på helseområdet, både når det gjelder etterspørsel og tilbud av helsetjenester.

Målet med arbeidet var å tilpasse de offentlige sykehusene til dette privatehelsemarkedet, noe som etter den borgerlige regjeringas mening betød økt overføring av ressurser fra det offentlige helsevesen til private sykehusaktører. 23. mars 1999 overleverte vi vår innstilling i form av NOU 1999:15 – Hvor nært skal det være? Tilknytningsformer for offentlige sykehus.

Regjeringen Stoltenberg som etterfulgte Bondevik-regjeringa før stortingsbehandlinga av NOU-en, var i all hovedsak enig med utvalgsflertallet. Det skulle legges til rette for New Public Management i helsevesenet. Sykehusene skulle ikke lenger være forvaltningsorganer og politikerne skulle ut av styrene. Helseforetakene skulle drives etter privatøkonomiske prinsipper, med Staten ved helseministeren som eier.

Vi to som representerte fagbevegelsen i utvalget, Tove Stangnes og jeg, advarte sterkt mot foretaksmodellen og tok dissens på hele innstillingen. Vi påpekte at modellen ville svekke den demokratiske kontrollen med sykehusene og åpne opp for privatisering. Vi påpekte at hensynet til pasientbehandling, forskning, utdanning og pasientopplæring ivaretas best ved at sykehusene forblir en del av fylkeskommunen eller staten som juridisk enhet. Vi argumenterte med at pasienter med kroniske sykdommer og sammensatte lidelser ikke ville være lønnsomme i et innsatsstyrt finansieringssystem.

Tjue år med helseforetaksmodellen har dessverre gitt oss rett. Helse Nord-direktøren har en umulig oppgave foran seg. Det nytter ikke å drive offentlige sykehus etter en forretningsmodell og samtidig ivareta samfunnsoppdraget med å gi det beste helsetilbudet til hele den nordnorske befolkningen.

Et litt mer ironisk utslag av finansieringsmodellen ble tema i Debatten denne uka, der vi fikk høre at fødsler er mindre lønnsomme for sykehusene enn prostataoperasjoner. Kvinnehelse har heller ikke nådd fram i denne modellen.

På landsmøtet nå i mars kommer SV til å vedta at foretaksmodellen skal erstattes av en forvaltningsmodell underlagt faglig og folkevalgt styring. Vi vil bruke en større del av BNP på helse, og vil at nye sykehus skal finansieres direkte over statsbudsjettet slik at investeringer skilles fra drift.

Det er på tide å innse at foretaksmodellen har spilt fallitt og må erstattes av et system som er egnet til å ivareta det viktige samfunnsoppdraget helsevesenet skal og må ha hvis vi skal kunne fortsatt bo trygt her nord.