For 125 år siden kom en 20-åring reisende sørfra til Tromsø med ett oppdrag: Å starte og lede en helt ny avis i byen.

Oppgaven må ha vært formidabel for den unge Ejnar Gjemsø. Fra før var det to aviser i Tromsø – den rene Høyre-avisen Tromsøposten og dessuten Tromsø Stiftstidende, der redaktøren prediket Venstre-politikk, men også uttrykte meninger som falt byens Venstre-folk tung for brystet. Dette var partipressens gryende tidsalder, og foreløpig fantes kun disse to partiene her i landet.

Både Høyre og Venstre hadde behov for å nå ut til folket med sine politiske synspunkter, og i så måte var avisdrift godt egnet som et kraftfullt talerør for partiene. Tanken om å starte en ny og «ren» Venstre-avis i Tromsø hadde derfor konkretisert seg bare et lite halvår tidligere, da boktrykker A.F. Knudsen i Bodø tilbød Tromsø Venstreforening å starte en ny avis i byen, og snart vedtok styret i Tromsø Venstrelag enstemmig at en slik avis var det behov for.

24. januar 1898, nøyaktig 125 år siden i dag, kom dermed den første utgaven av «Tromsø» ut, som en ren Venstre-avis for Tromsø by og amt, med A.F. Knudsen som utgiver og altså med Ejnar Gjemsø som avisens første redaktør.

På de 125 årene som er gått har denne avisen hatt 21 sjefredaktører. Hvor mange journalister som har hatt sitt arbeid her i kortere og lengre tid, fins det nok ikke tall på, men mange, mange hundre har det vært. Det samme kan sies om de mange fotografene, typografene, annonseselgere, trykkeri- og pakkerimedarbeidere, avisbud, administrativt ansatte m.v.

Alle har de gjennom årene vært med på å sette sitt eget preg på denne avisen. År etter år, tiår etter tiår, har de lagt ned et betydelig arbeid, enkelte et helt arbeidsliv, og det gjennom oppgangstider og nedgangstider, gjennom omfattende samfunnsendringer og skiftende produksjonssystemer. Det er deres arbeid – den samlede avishistorien – dagens mediehus stadig bygger videre på.

Å gi ut avis i 2023 er selvfølgelig noe ganske annet enn det var for 125 år siden. Da førsteutgaven av «Tromsø» kom ut fra de første avislokalene i Storgata 90, var det under en uke siden den første gatelykten i byen var blitt tent og Tromsø Elektrisitetsverk hadde startet sitt første dampkraftverk i Vestregata 35. Byen besto av rundt 7.000 innbyggere, men deres kontakt med omverdenen var blitt kraftig forbedret som følge av hurtigrutetrafikken som startet bare fem år tidligere.

Mens de to øvrige avisene i Tromsø etter hvert skulle gå inn (Tromsøposten i 1915 og Tromsø Stiftstidende i 1940), så ytterligere en ny avis dagens lys etter århundreskiftet. Karlsøypresten Alfred Eriksen lå i krangel med daværende «Tromsø»-redaktør Erling Steinbø, og besluttet seg like godt for å starte sin egen avis med navn Nordlys i 1902 – og siden har konkurransen mellom de to avisene vært høyst levende.

Pressemannen Oscar Larsen kom i 1917 opp fra Fredrikstad for å overta styringen av «Tromsø», og skulle med årene skulle bli en avislegende. Redaktør Larsen investerte i ny trykkpresse og utvidet sidetallet og gjorde etter hvert avisen også om til en seksdagersavis. Resultatet var at «Tromsø» i mellomkrigsårene bygde seg opp som en av de aller største avisene i hele landsdelen.

Oscar Larsen ble sittende i redaktørstolen helt fram til sin død i 1961 (han ble fjernet som redaktør av tyskerne november 1941, ble sendt til Grini og returnerte i 1945). Etter krigen vokste imidlertid konkurrentavisen raskt, og snart måtte redaktør Larsen og «Tromsø» se seg passert i opplag av sin arge konkurrent. Ikke minst som følge av den ulykksalige storbrannen i april 1948, da hele avistrykkeriet til «Tromsø» i Sjøgata brant ned til grunnen. Uten noe hjelp å få til en midlertidig løsning på trykkeriproblemet, var det ikke mulig å gi ut avisen det neste halvåret, noe som selvfølgelig skulle sette avisen ytterligere tilbake.

Avisen brøt med partiet Venstre for godt i 1972, og omtrent samtidig kom offset-pressen og omlegging til tabloidformat. Partiet Høyre kom inn på eiersiden gjennom et eget bladselskap, inntil riksavisen Verdens Gang tok over i 1986. Med nye, fremoverlente eiere kom også en kraftig satsing på dataprodusert avis. To «ND 530»-datamaskiner fra Norsk Data ble koblet til rundt 30 terminaler, og dermed var det slutt på skrivemaskin og papir. I avisen ble det rapportert at datasystemet, med en investering på hele 7 millioner kroner, var «kjøpt for å kunne ‘vokse’ i».

Dataovergangen skjedde oppsiktsvekkende tidlig, i hvert fall om man tar avisstørrelsen i betraktning, og det skulle da også vise seg at systemet ikke bare var svært kostbart, men også hadde høyst begrensede «voksemuligheter».

Med Harstad Tidende Gruppen som nye eiere fra 1992 og med Yngve Nilssen som ny sjefredaktør to år senere, ble den redaksjonelle profilen lagt om. «Tromsø» ble nå en utpreget byavis, der nær sagt alt utenfor Tromsøs kommunegrenser ble ansett å være «utenriks» – og dermed nådeløst definert som utenfor avisens dekningsområde. Det ekstremt lokalgeografiske fokuset kunne få enkelte merkelig utslag, men den knallharde linjen resulterte i opplagsvekst, som på alle måter styrket avisens posisjon de neste årene.

Selv om de fleste lokalavisene gjennom 70- og 80-årene hadde erklært seg uavhengig fra partipolitiske bindinger, beholdt mange sin tidligere politiske orientering. På midten av 90-tallet kuttet imidlertid «Tromsø» all politisk tilhørighet for godt, da betegnelsen «uavhengig borgerlig» på side 2 ble erstattet av kun av den ene, men svært så megetsigende, betegnelsen «uavhengig».

Ved inngangen til et nytt årtusen etablerte «Tromsø» i likhet med stadig flere papiraviser sin egen nettavis. I takt med at leserne fikk bedre og bedre tilgang til internett, både på jobb og privat, forsvant også tidligere lojale aviskjøpere. På kort tid endret betingelsene for avisdrift seg radikalt. Folk begynte oftere og oftere å lese nyhetene på nett – og det helt gratis.

Den raskt synkende oppslutningen om papiravisen gjorde at «Tromsø» måtte ta et avgjørende valg. Skulle man tro at papirleserne ville komme tilbake igjen, eller skulle man innse at man sto overfor en strukturell endring i leservanene, med en akselererende dreining fra avislesing på papir over til nett?

iTromsø hadde vært tidlig ute med sin nettsatsing, men selv på slutten av 2000-tallet var fortsatt nettutgaven et åpenbart biprodukt, dominert av kjappe hendelsesnyheter, notiser og sterkt nedredigerte versjoner av papirsakene. Avisen tok – tiden tatt i betraktning – en relativt dramatisk beslutning. Selv om inntektene lå i papiravisen, ble det innført en «digitalt først»-tankegang. Fremtidens avislesere var på nettet, og man krysset fingrene for at inntektene før eller senere ville følge etter. Og skiftet samtidig navn på avisen – til iTromsø – i tråd med avisens nettadresse.

Å gi bort nyheter gratis viste seg raskt å være en svært lite økonomisk bærekraftig modell, men noe skikkelig måte å kapitalisere på nyhetene man publiserte fantes ennå ikke for de klassiske abonnementsavisene. Først så sent som i 2015 fikk iTromsø en skikkelig betalingsløsning for abonnement opp å stå. Heldigvis skulle det vise seg at avisleserne også på nett var villige til å betale for godt nyhetsstoff. Etter nærmere ti år i driftsøkonomisk villrede, var mulighetene for ny vekst, både opplags- og inntektsmessig, igjen til stede.

Digitale abonnement ble redningen for svært mange lokalaviser. I dag utgjør de heldigitale abonnementene så mye som tre fjerdedeler av iTromsøs abonnementsmasse, samtidig som brukerinntektene samlet står for noe over halvparten av de totale inntektene. Det er også svaret på hvorfor vi, som andre lokalaviser, ikke kan gi bort journalistikk gratis. God journalistikk koster – og må finansieres.

Gjennom de siste 125 årene har rammebetingelsene til denne avisen endret seg en rekke ganger. Men også selve journalistikken har vært under stadig utvikling – og er det fortsatt. iTromsø har de siste årene gjennomført en rekke tunge satsinger, som vi ser abonnentene tar meget godt imot. Med så mange fremoverlente og kompetente medarbeidere som iTromsø har i dag, føler jeg meg trygg på at vi også i årene og tiårene fremover vil fortsette å lage unik, uavhengig journalistikk som utfordrer og som utgjør en forskjell.

Men når vi kan gjøre dette, er det fordi vi står på kjempers skuldre.