14 år er passert siden Ståle Solbakken først skulle bli herrelandslagssjef. Den gangen hadde Norges Norges Fotballforbund (NFF) en avtale om at Ståle skulle ta over etter Drillo i 2012.
Han kom aldri så langt den gangen, og ble kjøpt ut av tyske FC Köln i 2011. Heller ikke da Per-Mathias Høgmo tok over landslaget i 2013, eller Lars Lägerback i 2017, var Solbakken langt unna i diskusjonene. De to nevnte herrene lyktes aldri som forventet, og forlot begge slukøret jobben med halen mellom beina.
Det spilte liten rolle, vi hadde tross alt en fremtid å glede oss til. Jeg har inntrykk av at det både i NFF og i journalistkretser sørpå har blitt skapt en illusjon om at den dagen Ståle tok over, da skulle det virkelig bli orden på sakene. Han rystet selveste Pep Guardiola som Champions League-trener i Danmark. I en hel kamp. Frelseren var på vei. Konturene av et nytt «Drillos» var i emning.
Endelig skulle vi komme til et mesterskap igjen, og du skal ha vært ganske langt utenfor dekningsområdet til Telenor og Telia i desember 2020, hvis du ikke fikk med deg at Solbakken var ansatt som trener.
Derfor ble mange lettet etter at Solbakken etter kvalikfiaskoen før VM i Qatar garanterte at vi skulle komme til EM i Tyskland i 2024.
– Jeg er helt sikker på at vi kommer til å kvalifisere oss i neste kvalik, sa Solbakken til TV 2.
Vi som husker mesterskapene fra 90-tallet og i år 2000 begynner å bli av den eldre generasjonen. At vi ble rævkjørt av Tyrkia og Serbia, samt tapte poeng mot Latvia i den nevnte kvaliken glemmes fort, når vi får en slik garanti som den Solbakken så modig dro fram.
Det skadet heller ikke at Solbakkens ankomst sammenfalt med at Norge var så heldige å få tilgang på Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard. Uavhengig av om du er interessert i fotball eller ikke, må du nesten ha bodd i ei steinhule de siste to årene om du ikke vet hvem de er.
Begge er sentrale spillere på to av de beste lagene i engelsk Premier League. Vi snakker om to av de 30 beste spillerne i verden. Haaland er en global A-kjendis, og den første norske mannlige fotballspilleren som har vært en seriøs kandidat til å vinne Ballon d'Or, «Gullballen», den høyeste, individuelle utmerkelsen i verdens største idrett.
På Østlandet skrev Dagbladets kommentator, Esten O. Sæther, tidligere i år at det bare var planlegge EM-tur, bare sånn for å sikre forventningene til «nye Norge». Vi trengte nesten ikke spille kvalifiseringskampene engang. Braut, Martin og Ståle. Den Hellige Treenighet. Norge über alles.
En liten detalj slo inn og ødela denne tilsynelatende feilfrie planen. Norge vinner nemlig ikke kamper de skal vinne. Det er typisk norsk å være ræva når det gjelder. Senest mot Skottland lørdag kveld, da bortelaget scoret to mål på 104 sekunder og vant 2–1.
Å si at det var sjokk og vantro som gikk igjennom puben jeg satt på, er kanskje å misbruke det slitte uttrykket. Folk lo litt, ristet på hodet og gikk i baren for å betale regningen. De har sett et norsk landslag svikte før, gjennom de to tiårene som har gått siden sist. Vi får håpe Esten O. Sæther har avbestillingsforsikring på flybillettene sine til Tyskland-EM.
Det norske landslaget er en institusjon mange har en relasjon til. De aller fleste tror jeg følger dem litt på avstand, og kobler seg på når det går bra. Det gjør at forklaringene, både de ukvalifiserte og kvalifiserte, vil sprike.
Norge har for dårlige stoppere og for dårlig keeper, vil mange poengtere. Norge spiller på kunstgress, og klarer derfor ikke lage skikkelige forsvarsspillere, er et annet. Norge har en taperkultur, og det ligger som en mental sperre at vi aldri klarer å kapre sluttspillplass.
En av de mest populære konklusjonene blant krigerne bak tastaturet på Twitter og i kommentarfeltene på Facebook, er at Solbakken ikke har det som skal til, og at han er en fiaskofyr som ikke forsto at de byttene han gjorde mot slutten av kampen mot Skottland i ytterste konsekvens koster EM-plass.
De har jo utvilsomt et godt poeng. At kommentatorene i Dagbladet og VG (henholdsvis nevnte Sæther og Knut Espen Svegaarden) i etterkant av kampen skrev «Ikke Ståles skyld» og «Det er nå Solbakken trenger støtte» kan sikkert fundamenteres ut fra et medmenneskelig og fotballfaglig synspunkt.
Dette fremstår mest som et forsvarsskrift for en trener som det hos noen på Østlandet finnes et så inderlig ønske om at skal lykkes. Deler av sportspressen i Oslo virker å være helt i utakt med hva mange tenker om det som skjer med landslaget.
Historien vil dømme det som skjer akkurat nå hardt. Om 20 år vil det ikke være til å tro at et lag med Haaland og Ødegaard i elleveren ikke klarte å slå Skottland til å sette oss i posisjon til å komme til et mesterskap.
Jeg betviler ikke at Ståle Solbakken og hans assistenter hadde en idé om hvordan Norge skulle fremstå mot Skottland. Det bare syntes ikke spesielt godt, noe selv ufaglærte, meg selv inkludert, kunne se. Det såkalte grunnspillet var ikke godt nok til å sette stjernene i en god posisjon for å lykkes.
Vi liker å snakke om laget i sosialdemokratiske Norge, men at det ikke er mulig å få mer ut av at lag med to verdensstjerner en gåte. I lille Norge opplever vi noe sånt hvert tiende skuddår.
Å forklare dette med at andre lagdeler er for dårlige, er i seg selv greit. Problemet er at vi på ingen måte får bruk for Martin Ødegaard og Erling Braut Haalands avsindige kvaliteter. Vi kunne like gjerne satt innpå to vanlige eliteseriespillere, og oppnådd de samme resultatene.
Ståle Solbakken er blitt gitt muligheter forgjengerne hans ikke har hatt. Han har sviktet i å få det beste ut av en duo som alle andre landslagstrenere i hele verden trolig ville hatt i sitt lag.
I England spør de seg hvor dårlige resten av spillerne i Norge må være, når vi ikke klarer å kvalifisere oss med Haaland/Ødegaard på laget. Det trenger du ikke bare å være engelsk for å lure på.