Den ekstremt godt bemidlede laksenæringa er i ferd med å gå helt av hengslene i sin kritikk av regjeringens annonserte innføring av grunnrenteskatt for havbruksnæringen. Nå slukkes lysene langs kysten, hele næringa går til helvete, nå vurderer vi å flagge ut, er budskapet. Denne skremselsretorikken tjener neppe deres sak.

Ja, det vil koste penger for næringa når de nå skal bidra ekstra til felleskassa. Men den største taperen i det politiske spillet kan bli Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum.

Lakseskatten som Vedum og statsminister Jonas Gahr Støre presenterte på Blaafarveværket på Modum i forrige uke slo tydeligvis ned som en bombe i oppdrettsnæringa. De største konsernene opplevde krakk på børsen, og lakseaksjene falt etter kort tid.

Regjeringa vil altså innføre en grunnrenteskatt på 40 prosent på produksjon av laks og ørret, og det skal gjelde fra nyttår. Slik skal staten hente inn 3,8 milliarder kroner som skal fordeles likt mellom staten og kommunene.

Det ligger også et bunnfradrag i premissene som gjør at mange små aktører i næringa slipper unna med så voldsomme uttellinger, og kort sagt vil i realiteten to tredeler av hele skatten bli betalt av de fem største aktørene i Norge. Det gir selvsagt utfordringer, men de har også økonomisk rygg til å leve med et økt skattetrykk.

Havbruksnæringa er full av nyrike aktører, og har de siste årene hatt driftsmarginer som er helt eventyrlige sammenlignet med alle andre næringer i dette landet. Oppdrettsmilliardærene i de største selskapene i Norge har tjent så uhorvelig mye penger at det bare skulle mangle at de beskattes litt hardere, til det norske fellesskapets beste.

For i bunnen for diskusjonen om grunnrenteskatten bør dette ligge: Oppdrettsnæringa har slått seg opp i Norge ved å benytte vårt felles skattkammer; havet. De første årene uten å betale fem flate øre for det. Sjøarealene ble bare tatt i bruk av pionerene i næringa, merdene plassert i fjorder og farvann. Etter hvert kom det selvsagt både konsesjoner, reguleringer og produksjonsavgifter som har kommet fellesskapet til gode.

Avgifter og beskatning til tross, sjømatnæringa har tjent så mye penger på bruken av fellesskapets arealer at de er de store vinnerne på børsen og på avisenes formueslister, år etter år. Men samtidig har de også bygd opp lokalsamfunn og velferd for alle, ikke minst i vår egen region. At skatte- og avgiftsreglene har gjort det mulig å bygge seg opp for lokale aktører, og også store konsern, har vært riktig. Men nå er det nye tider, og ikke minst nye utfordringer.

Det er krig i Europa, det er energikrise, inflasjon, stigende rente og dyp, dyp uro i finansmarkedet. Norge kan ikke fortsette å pøse ut penger fra oljefondet, det er ikke bærekraftig. Og i jakten på penger har regjeringa landet på naturressurser; vannkraft og oppdrett. Det er dessuten vannkrafta som tar den største regninga.

Så bør diskusjonen fremover handle om hvor hardt skattetrykket på havbruksnæringa bør være, hvordan innretningen på skatter og avgifter skal være – ikke om det i det hele tatt skal være grunnrenteskatt i Norge. Fordi en slik skatt er både riktig og rettferdig – da det er en leieavgift for fellesskapets arealer.

I 2019 la økonomiprofessor Karen Ulltveit-Moe og Havbruksskatteutvalget fram et forslag til grunnrentebeskatning av næringa, bestilt av Høyre-regjeringen. Men etter en åpenlys lobbykampanje fra sjømatnæringa endte det med at et klart flertall på Stortinget sa nei, inkludert Høyre, med begrunnelsen at forslaget var både næringsfiendtlig og distriktsfiendtlig.

Lengst gikk Senterpartiet. «Vi er krystallklart mot grunnrenteskatt på oppdrettsnæringa», sa Trygve Slagsvold Vedum den gangen, i opposisjon. Nå sitter han i regjering, styrer pengesekken og mener det bare er rettferdig at ei næring som går så det suser bidrar mer til fellesskapet. Han drømmer seg nok tilbake til tida i opposisjon – den gang da livet var mye mer bekymringsløst og han slapp å ta hensyn til virkelighetens verden.

Senterpartiets mange kystordførere er rasende, og oppfatter dette som et knusende nederlag for distriktspartiet i regjering. Det var det siste partiet trengte etter et fall på meningsmålingene noen knapt har sett maken til for et regjeringsparti, og der skriket fra avgrunnen under sperregrensa høres langs hele kysten. Likevel har ikke Vedum og Støre noe valg.

Den virkelige verden handler nå om at Norge må skaffe seg nye inntekter, skru igjen kranen til oljefondet og beskatte de som har mest og nyter godt av fellesskapets ressurser, i det som er nødt til å være et stort spleiselag. Havbruksnæringa er selvsagt ikke ei næring som kan beskattes ukritisk, men det virker likevel helt mot sin hensikt når sentrale aktører bruker krigsretorikk og snakker om «en rasering av kysten» og «et ran» av næringa.

De sterkeste ryggene skal bære de tyngste lassene. Da er det helt på sin plass at de tyngst bemidlede aktørene i havbruksnæringa betaler noe direkte tilbake gjennom en fornuftig satt grunnrenteskatt. Det er ikke et ran. Det er sunn fornuft.