Det som kommer fram i iTromsøs artikkelserie om situasjonen i psykiatrien denne sommeren, kan ikke kalles noe annet enn en krise. Politiet i Troms forteller om en firedobling av antall utrykninger til psykiatri med alvorlig trusselbilde siden 2016. Antallet personer som dømmes til tvunget psykisk helsevern nasjonalt har doblet seg bare fra 2020 til 2021, fra 34 til 58 personer. Bare i vår region er det i dag om lag 20 personer som er dømt til tvangsbehandling. Kapasiteten på sikkerhetsposten på Åsgård er sprengt.

Lederen på avdelingen, Per Rørvik, forteller at alle sengepostene er opptatt av pasienter med dom. Det skviser ut alvorlig psykisk syke som ikke har begått kriminelle handlinger. «Satt på spissen må du bli dømt for å få langtidsbehandling», sier Marte Strømsnes. Hun er ingen hvem som helst fagperson, men rådgiver ved Nasjonal koordineringsenhet for dom til tvungent psykisk helsevern. Det er enheten som holder øye med samhandlingen mellom helse- og justissektoren. Man må altså gjøre seg til kriminell for å få hjelp.

Ironien og kontrasten til debatten og budskapet i den pågående rusreformdebatten er skrikende. Rusreformen er høyst relevant å ta opp i denne sammenheng. Hele hensikten med reformen, uansett partitilhørighet og innfallsvinkel på lover og regler, har vært at rusavhengige trenger helsehjelp fremfor straff. Personer som sliter med rus, sliter i flere tilfeller også psykisk og/eller fysisk, og disse trenger derfor behandling, er argumentet. Da er det hårreisende at personer som er alvorlig psykisk syke må begå straffbare handlinger for å få psykisk behandling. Det er verken den norske velferdsstaten eller rettsstaten verdig.

Fagfolk ved Åsgård forteller også om en markant utvikling blant pasientene på sikkerhetsposten de siste femten årene: På begynnelsen av totusentallet hadde nær sagt alle dømte på sengeposten begått drap, men de hadde ingen historikk i psykiatrien fra før. I dag har de aller fleste en pasienthistorie fra før. Det underbygger påstanden om at helsevesenet ikke makter å ta vare på denne pasientgruppen før det går ordentlig galt.

Helsepersonell forteller også at rus er en mye sterkere komponent i denne pasientgruppen i dag. Også dette forklares delvis med at pasienter tyr til selvmedisinering i mangel på adekvat helsehjelp. I en del tilfeller bidrar også selve behandlings- eller botilbudet til en negativt forsterkende spiral, der personer med tunge psykiske lidelser og rusproblematikk settes sammen i bofellesskap. Ildspåsettelsen av botilbudet i Grønnegata 103 i Tromsø er et lokalt eksempel på hvor galt det kan gå. I sin forklaring i retten forklarte den tiltalte, som ble dømt til tvunget psykisk helsevern på Åsgård, at han blant annet gjorde det fordi han ville tilbake til sykehuset.

Utviklingen er dypt tragisk og opprørende, og det er vanskelig å trekke andre konklusjoner enn at politikken på dette feltet har spilt fullstendig fallitt. Regjeringer på begge sider av blokkene i politikken må bære ansvaret for det. Tunge, sentrale fagpersoner innen både rettsvesen og psykiatri er nærmest unison i sin årsaksforklaring på hvordan vi har havnet her: Stoltenberg-regjeringens samhandlingsreform fra 2009, og Solberg-regjeringens lov om samtykkekompetanse fra 2017.

Den rødgrønne reformen innebar en stor strukturendring i helsesektoren, der kommunene tar en mye større rolle i pasientbehandlingen, også innen psykiatrien. Den blå regjeringens lovendring innebar en sterk begrensning i helsevesenets adgang til tvangsbruk. Det har bidratt til en positiv utvikling i behandlingstilbudet til personer som er i stand til å håndtere egen sykdom, men har gått sterkt utover personer som er så psykisk syke at de ikke skjønner det selv.

Resultatet ser vi i den nevnte statistikken, og tragisk nok i saker hvor alvorlig psykisk syke i enkelte tilfeller ender med å ta liv. Mens helsedepartementet, med tidligere helseminister Bent Høie (H) i spissen, har jobbet for å begrense tvang, har justisdepartementet på sin side «kompensert» for konsekvensene med å lette rettsvesenets adgang til å ilegge tvangsdommer. Utviklingen er stikk i strid med noen politiske intensjoner. For de sykeste psykiatriske pasientene har det beste – mindre tvang – blitt det godes fiende.

Systemet er i dag slik at fagpersonene som skal vurdere hvorvidt en person er samtykkekompetent, i mange tilfeller ikke har forutsetningene for å gjøre en god vurdering. Helsepersonell i den kommunale psykiatrien har ikke mandat til å vedta tvangsinnleggelse, og må ta med en eksempelvis psykotisk pasient til fastlege eller legevakt, som skal ta vurderingen ut fra et øyeblikksbilde der konklusjonen fort kan bli feil.

Dagens regjering har satt ned et utvalg som skal utrede lovendringen fra 2017, og komme med sin anbefaling mai neste år. Det er på høy tid. Mens tiden går utfører alvorlig psykisk syke kriminelle handlinger, og familiemedlemmer eller mer eller mindre tilfeldige personer blir i de verste tilfellene drept. Det er en prekær situasjon. Det er ikke minst uverdig for alvorlig psykisk syke som ikke er farlige, men som derfor ikke får nødvendig behandling. Disse pasientene utgjør det store flertallet. Her er det viktig å understreke: De aller fleste psykisk syke er ikke farlige.

Å endre loven fra 2017 er imidlertid ingen «quick fix», eller en løsning som alene vil fjerne problemet. Skal loven endres må det også gjøres på en måte som ivaretar rettigheter og den gode utviklingen i behandlingen av mange psykisk syke pasienter. Problemet som er den virkelig store utfordringen, er at strukturen i det psykiske helsevernet rett og slett ikke virker.

Alle nivåene av helsetjenesten, både kommuner og sykehus, så presset at de ender med å spille et svarteperspill, der det tys til kreative manøvre for å sende pasientene bort. Denne utviklingen har skjedd samtidig som helsebudsjettene bare har økt og økt. Det er grunn til å spørre seg hvor alle pengene blir av, og om det vil hjelpe å kaste mer penger på problemet.

Svaret på det første spørsmålet er at dagens struktur, der behandlingen helst skal foregå så nært og lokalt som mulig, er utrolig kostbar, særlig for de tyngste pasientene. Mange kommuner i Nord-Norge er ikke skodd, verken økonomisk eller faglig, til å ta hånd om alvorlig psykisk syke pasienter som kanskje alene krever tre ansatte på vakt til enhver tid. Det er også en heftig belastning for de ansatte, som kanskje se for seg at resten av deres arbeidsliv vil bestå av å ta vare på den samme personen hver dag, år etter år. Det kan umulig være enkelt å rekruttere kompetente fagfolk til en så belastende stilling.

I fagmiljøene snakkes det om at pendelen har gått for langt. Flere partier tar til orde for regionale institusjoner som kan ta vare på farlige, psykotiske personer som er dømt til forvaring. Forslaget springer ut fra psykiatriske fagmiljø, med nestor Randi Rosenqvist i spissen. Utviklingen i antall tvangsdømte kan tyde på at regionale ordninger bør vurderes for flere pasientgrupper med alvorlig psykisk sykdom.

Det er upopulært blant folk og politikere, man ser gjerne for seg scener fra filmer som Gjøkeredet. Men faktum er at flere av dagens kasteball-pasienter lever i en psykiatrisk slum. Slik kan det ikke fortsette.