Norske sikkerhetsmyndigheter har igjen slått fast det som har vært gjentatt en rekke ganger de siste årene: Det norske forskningsmiljøet er særlig utsatt for spionasje, cyberangrep og påvirkningsoperasjoner fra fremmede makter.

«Norsk forskning, teknologiutvikling og næringsliv er ledende på områder Russland og Kina selv forsøker å utvikle», skriver Etterretningstjenesten i sin årsrapport som ble lagt fram forrige uke.

Det har vært nok av historier fra virkeligheten om etterretning i akademia: Høsten 2021 ble det bekreftet at en NTNU-forsker ble tiltalt for å ha delt informasjon om forsvarsmateriell til iranske gjesteforskere. Det er viktig at universitetene tar sitt samfunnsansvar på alvor – dette inkluderer at Norges sikkerhet ikke må kompromitteres.

foto
TROMSØ-PROFESSOR: Gunhild Hoogensen Gjørv er professor i sikkerhetsstudier ved UiT – Norges arktiske universitet. Foto: Stig Brøndbo

Samtidig kan ikke universitetene gå på kompromiss med sine mandater. Hvis vi kun er opptatt av alle potensielle trusler, svikter vi vår rolle som et sted for kritisk refleksjon og deling av kunnskap og dialog. Humaniora og samfunnsvitenskap spiller en spesielt viktig rolle her for å holde dialogen i gang, når våre atomfysiker-kolleger ikke lenger kan engasjere utenlandske kolleger. Selv om teknologi ikke bør deles, så kan dialog og samarbeid om felles interesser og arenaer være et viktig bindeledd når andre sikkerhetstiltak svikter.

Universitetene kan heller ikke drive med selektive ansettelser avhengig av hvor man kommer fra, uten solid bevis på at vedkommende utgjør en direkte fare. Ikke alle internasjonale forskere blir håndtert på lik måte. Og det finnes ikke noen garanti – man kan ende opp med å ansette noen som deler informasjon og teknologi med sine egne myndigheter, samtidig som en norsk forsker kan bli forført av penger og muligheter som andre land tilbyr.

Selv om det kan være lett å argumentere for at samarbeid på noen fagområder skal begrenses (for eksempel innen kjernefysisk forskning), er en betydelig andel forskning innen teknologi og naturvitenskap grunnforskning som ikke har en direkte militær anvendelse, men som til slutt kan bli brukt i videre forskning med et militært formål. Hvordan grunnforskning brukes, er ofte ikke opp til oss som forskere når den er «der ute»/når kunnskapen først er produsert.

Dette blir fort en glatt skråning: Hvem skal bestemme hvilken forskning som er sårbar på et gitt tidspunkt? Og hvordan skal internasjonalt samarbeid begrenses? Det å begrense forskning til «lokale folk» dreper internasjonalt samarbeid, men også åpent demokrati.

Selvfølgelig skal vi ikke være naive. Poenget er at dagens offentlige trusselvurderinger ikke bare omfatter en smal, militarisert tilnærming til trusler, men en særdeles vid en. Den danner grunnlag for en praksis i sikkerhetsklareringer som blir trangere og trangere og samtidig en urimelig mistenkeliggjøring av utenlandske og norske forskere.

Denne kronikken sto først på trykk i Aftenposten.