Sannhets- og forsoningskommisjonen la nylig fram sin rapport om fornorskningen av samer, kvener og skogfinner i Norge. Samtidig har det rullet en sak i Tromsø kommune som gir oss et håndfast eksempel på hvordan det offentlige, fra kommune og helt opp til statlig nivå, må tenke annerledes om kommisjonens rapport og anbefalinger skal tas på alvor.

Saken dreier seg om hvorvidt, og hvordan, man skal slå sammen det samiske barnehagetilbudet i Tromsø kommune. Intensjonen bak den foreslåtte sammenslåingen er god: Det handler om å kraftsamle tilbudet, for å kunne gi et reelt samiskspråklig tilbud i de samiske barnehagene. Forsøk på å rekruttere flere samiskspråklige pedagoger i Tromsø har mislykkes. Derfor ønsker administrasjonen å samle de man har.

Administrasjonen har altså foreslått å legge ned Guovssahas mánáidgárdi/samisk barnehage ved Prestvannet, og flytte ansatte og barn til den samiske avdelingen ved Sjømannsbyen barnehage på Mortensnes. Den konklusjonen har de kommet til av to årsaker: Der er det kapasitet, og samisktilbudet er allerede på plass. Barnehagebygget ved Prestvannet er gammelt og for smått.

Det samiske skoletilbudet ligger imidlertid ved Prestvannet. Med flyttingen vil kommunen splitte opp et samlet samisk oppveksttilbud. Sammenslåingen vil derfor, ironisk nok, bety det motsatte av en kraftsamling. Fagmiljøet blir spredt, og hverdagslogistikken for en stor del av familiene som bruker dages samiske barnehage- og skoletilbud blir verre.

Administrasjonen har fulgt forvaltningsmessige og økonomiske prinsipper som ikke tar innover seg at dette ikke er en hvilken som helst forvaltningssak. Fornorskningen har vært så omfattende at det kreves en helt annen bevissthet for å unngå at den fortsetter å virke i systemet.

Alternative løsninger, som å flytte til andre barnehager som ligger nær Prestvannet, har ikke blitt redegjort for i sakspapirene fra administrasjonen. Konfrontert med dette uttalte barnehagesjefen i Tromsø, Berit Vassmyr, til oppvekstpolitikerne at det er problematisk å legge samisk barnehage til sentrumsnære barnehager i tettbygde strøk på grunn av «samisk kulturutøvelse». Hva var så det? Jo, det var båling i barnehagens uteområde.

Den vurderingen lukter det mer enn brente pølser og pinnebrød av. Det er vel knapt en hage i Tromsø som ikke er smykket med en bålpanne. Hva er en arktisk hage uten bål? Workinnmarka barnehage, som foreldregruppa ved Prestvannet selv har pekt på som alternativ, er kanskje den hviteste, norskeste barnehagen i hele Tromsø. Og de har lavvo. Båling er i denne sammenhengen et ikke-argument.

Alternativet er å tenke litt større, litt lengre, mye mer ambisiøst. Mer på høyde med hva som er nødvendig, ifølge Sannhets- og forsoningskommisjonen – nemlig å samle dagens barnehage- og skoletilbud i lokaler som er store nok, og gode nok. Det vil koste langt mer i kroner og øre, men har Tromsø kommune egentlig råd til å spare de pengene?

Dette er ikke en kostnad som kun må settes opp mot alternativet det er å flytte barnehagen til en eksisterende, stor nok og nyere barnehage et annet sted. Den må settes opp mot kostnaden av at samiske barn taper språkopplæring fordi kommunens tilbud blir et logistikkhelvete for familiene, som gjør at tilbudet står i fare for å velges bort.

Det er ikke alle foreldre dette gjelder. Halvparten av familiene tilknyttet den samiske barnehagen bor ikke engang på Tromsøya, men på Kvaløya eller fastlandet. Er det da egentlig et så stort problem, når strengt tatt bare halve foreldregruppa er bekymret?

Problemet er reelt, fordi det er snakk om såpass få barn totalt, at hver familie som «faller fra» det samiske barnehagetilbudet utgjør et stort innhogg i andelen samiske barnehagebarn. Det skal lite til før en kan snakke om et mannefall fra tilbudet, eller rettere sagt barnefall. Skjer det, vil kommunen til slutt stå med underbelegg på Mortensnes.

Om en så fortsetter en kommunes vanlige forvaltningsmessige logikk, så må ingen bli overrasket om administrasjonen om noen år foreslår å legge ned barnehagen med begrunnelsen at det ikke er nok interesse for en egen, samisk barnehage. Det er dette som er fornorskning i praksis i dagens moderne samfunn.

For å stanse den saktegående, men stadig malende, kverna som fornorskningsprosessene satte i gang i sin tid, må det tung innsats til. Alle grep trenger ikke å koste millioner av kroner. Men å tro at man kommer i mål med forsoningsarbeidet kun ved hjelp av symbolhandlinger er selvbedrag. I denne sammenheng er noen titalls millioner for småpenger å regne.

Er dette noe akkurat Tromsø kommune må ta ansvar for? Ja. Tromsø er den kommunen med flest registrerte i Sametingets valgmanntall. Likevel er det bare et titalls barn som går i den samiske barnehagen. Det sier mye om hvor lite og truet det samiske språket er – og at Tromsø kommunes ansvar for å gjøre noe med det er tilsvarende stort.

Det ser det da også ut som det politiske flertallet i kommunen har tatt innover seg. SVs forslag om å utrede muligheten for et samisk oppvekstsenter i Tromsø er støttet av et bredt politisk flertall på tvers av blokkene. Administrasjonen må ta de politiske signalene til seg i arbeidet.

Det er ikke snakk om å opphøye en samfunnsgruppe med eksepsjonelle fortrinn. Det er snakk om å positivt forskjellsbehandle slik at alle stiller noenlunde likt til start.