De fleste av oss står nå foran langhelg nummer to i mai, med fri helt til tirsdag i neste uke. Det skal bli fint. Den siste flekken med snø ble nylig erklært død og borte hos Vervarslinga. Våren later til å være i anmarsj, og vi går etter sigende fortsatt lysere tider i møte for en stakket stund, selv om det kan være litt vanskelig å beholde troen når det laver ned snø og anorakken og parkasen er hentet frem igjen, og svartbaken prøver å svelge eggene sine for å legge dem på nytt om en måneds tid.
For ei drøy uke siden feiret nasjonen Kristi himmelfartsdag med brask og bram, en torsdag som vandrer frem og tilbake, styrt etter kalenderkompasset påske. Og nå er det er pinse, denne kristne høytiden som er en så sentral del av det bibelske budskap at nasjonen Norge fortsatt markerer den hvert eneste år, fortrinnsvis ved å gi oss selv en ekstra fridag, en såkalt helligdag, en gang mellom 10. mai (tidligst) og 13. juni (senest).
Men folk flest (™) har ikke noe spesielt forhold til pinsa, i religiøs betydning iallfall. Jeg har ikke sett noen tall på det, men jeg vil sågar tro at et flertall av folket ikke engang vet hva det religiøse innholdet i pinsa er for noe, uansett hvor opptatt man enn er av såkalte «norske verdier», disse verdiene noen til stadighet – alltid med alvorlig mine – mener at er sterkt utrydningstruet.
Pandaen, svartrødstjerten, krykkja, snøleoparden og norske verdier, liksom. De er så truet, de.
Her er i så fall kortversjonen, for nye lesere, de som ikke har lest Bibelen, eller de som har lest den og ikke husker alt: Jesus døde på korset langfredag (også en helligdag). Tre dager etter skal han ha kviknet til og blitt erklært lys levende. 36 dager etter dette igjen skal vedkommende angivelig dratt opp til himmelen, en hendelse vi også markerer med nevnte Kristi himmelfartsdag, og som varierer fra 30. april (tidligst) til 3. juni (senest).
De lærde menn i Midtøsten som skal ha bevitnet dette hadde åpenbart forskuttert noen norske verdier, i form av ekstremt inntak av brennevin (i Norge spiser vi flesk og drikker hemningsløst mye brennevin), for her tok det jaggu av. Heng med!
10 dager etterpå viste den Den Hellige ånd seg for disiplene, ifølge bibelen «i form av ildtunger fra himmelen», noen fikk attpåtil ildtunger på hodet, det står i hvert fall i Skriften, og det er altså dette vi markerer med en ekstra fridag, over to tusen år etterpå, i helga vi nå går inn i.
«Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den hellige ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt ettersom Ånden ga dem å tale» (Apostlenes gjerninger 2:2-4).
Siden hele dette nokså innviklede opplegget attpåtil er dynamisk, i motsetning til for eksempel julaften og 17. mai, og følgelig aldri finner sted på samme dag to år på rad, virker det unektelig en tanke snålt at vi skal spre ut disse få fridagene på våren/forsommeren. Og sånn sett hadde det kanskje vært greit å slå dem sammen til ei helg, for eksempel til ei lang og god frihelg i mai eller juni, med fri fra onsdags ettermiddag til tirsdags morgen.
Jeg er sikker på at Jesus ville tilgitt oss, om han satt på en imaginær sky og betraktet vår tapre kamp mot tidsklemma. Jeg tror til og med Jesus ville likt at hans legendariske fartsdag til himmelen, og pinsen, ble slått sammen og gjort mer forbrukervennlig. Han var jo en folkets mann, Jesus.
Jeg hadde også akseptert at sankthansaften ble lagt til ei ny langhelg i juni. Sankthansaften kunne dernest blitt hellig den siste fredagen i juni. Når Herren gir oss miskunn ved å godta at jula hvert år faller på faste, spesifikke datoer, er det nok også en potensiell åpning for å reforhandle påske, Kristi himmelfartsdag og pinse med De Høyere Makter.
For det er unektelig snålt at vi i det sekulære Norge fortsatt har fridager knyttet opp mot én spesifikk religion, spesielt i og med at vi stadig markerer et tydeligere skille mellom kirke og stat, og vi attpåtil liker å slå oss på våre norske bryst og si at vi har religionsfrihet. Det er dessuten mer enn god nok plass på kirkebenkene under Kristi himmelfartsdag og andre pinsedag, den siste en dag som for øvrig kun markeres i Norge. Ved å samle de åndelige kreftene i begge dagene, kunne man kanskje også oppnådd større oppslutning for begge. Alle hadde blitt glade og fornøyde, så vel kristne og såkalte hedninger.
I en slik fremtid kan det være en brillefin start å slå sammen to såkalte helligdagshelger til ei, og gjerne i sammenheng med 17. mai – her snakker vi norske verdier! – som uansett alltid befinner seg i samme tidsrom. Også kan vi kalle det med et rett og beskrivende navn, nemlig fridager, eller «vårferie», ikke helligdager. Det hadde vært en symbolsk korrigering i fornuftens navn.
(Kommentaren er en omskrevet versjon av en som sto på trykk i juni 2019)