«En ambisjon er en drøm med en V8-motor», sa Elvis Presley en gang, og er det noe vi kan lære av hans livshistorie, er det at alt er mulig. Men også at alt har sin pris.

Etter å ha fått opp brua og Ishavskatedralen på sekstitallet – og dermed lagd en ikonisk adkomst til byen – tuppet Tromsø Narvik i baken og overtok posisjonen som lederhund i nord.

Noen tiår med stor vekst senere fremsto det som en gang var noen husklynger på en holme, som en ubestridt landsdelshovedstad, steroidpumpet av stats-kroner i offentlige prestisjeprosjekter som polarinstitutt, regionsykehus og universitet. Med nyoppførte teater- og kinobygg, musikkfestivaler i fleng og idrettslag i eliteserien, hadde byen selvtillit som en spansk strandsjarmør på et badeanlegg for pensjonister.

Vi hadde hatt Mandela-konsert med nesten relevante artister, Bill Clinton hadde holdt foredrag i Skarphallen til 3000 kr billetten og snart ville oljebransjen støvsuge byen for fagfolk. Siden himmelen var den eneste synbare hindring for byens vekst, var det neste logiske steg åpenbart å arrangere vinter-OL, noe som ville gi den største offentlige overføring av midler til Nord-Norge siden gjenoppbyggingen etter krigen.

Som kjent fikk vi aldri muligheten til å demonstrere at vi antagelig er minst like flink som søringene til å overskride byggebudsjetter. Tromsø kommune kommer aldri til å måtte bekymre seg for midler til å vedlikeholde en bobsleighbane i Kroken eller fortvile over manglende aktivitet blant byens kortbaneskøyteløpere, men samtidig forsvant også boomen som skulle pushe oss opp som en av de virkelig viktige byene i Norge.

Nå sitter vi her i 2020, uten så mye som et lusent IKEA-varehus å skryte av. Ny innfartsvei eksisterer fortsatt bare som animasjon på Vegvesenets datamaskiner, og etter noen politiske u-svinger på oppløpssiden, ble det heller ikke noe alpinsenter i Håkøybotn.

Mens Tromsø har slåss internt, grått over manglende tilskudd fra Store Far på Løvebakken og sakte, men sikkert, mistet fullstendig kontroll over kommuneøkonomien, har den slu lillebroren Bodø møysommelig lagt stein på stein, bygd veier og hoteller og fremstår som en reell opponent til statusen som største og viktigste by i nord.

Bodø har tradisjonelt vært en viktig luftfartsby, med sine jagerfly og til og med en prominent rolle i internasjonal storpolitikk som en av lufthavnene i U2-skandalen på tidlig sekstitall. Nå skal hele flyplassen flyttes vel en kilometer, samtidig som en helt ny bydel skal føres opp, til den nette pris av rundt fem milliarder kroner, eller sånn cirka det Norge betalte for fregatten «Helge Ingstad».

Her i byen snakker ingen lenger om å flytte flyplassen, men de senere år har flytrafikken hit økt voldsomt. I 2014 spaserte vel to millioner passasjerer under flyvingene på Langnes, mens tallet hadde økt med nesten tre hundre tusen til i 2018.

Slike tall gjorde at Avinor slikket seg fornøyd rundt munnen som en kastrert mons med værhårene dryppende av fløte, og har over tid planlagt en ny terminal og forlengelse av rullebanen. Forlenget rullebane vil bety at større og flere fly kan lande, og en ny terminalbygning vil løse dagens arealproblematikk.

For bare noen måneder siden kunne man ikke skimte noen slange i denne paradisiske fremtid, men - som Harry Brandelius sang allerede på tredvetallet - lykken besøker sjelden vår jord: Den sørgelig allestedsnærværende Korona-krisen har redusert verdens flyreiser mer på kort tid enn hva selv den mest hardbarkede klorofyll-optimist kunne drømt om.

En konsekvens av at verdens befolkning har holdt seg innendørs med tv-serier og pappvin, er dermed at Avinor ikke lenger kan garantere at det blir noe av de planlagte flyplassutbyggingene.

Ordfører Gunnar Wilhelmsen rakk derfor knapt å fortvile over sine personlige tap i Arctic Center-saken, før han måtte samle Tromsøs sentrale politikere og næringslivsfolk i et forsøk på å redde flyplassutbyggingen. Wilhelmsen viste til den store turistøkningen i Tromsø de siste ti årene og uttalte til herværende avis at turismen skal videreutvikles med flere besøkende til byen.

Så spørs det da om det blir noen utbygging, eller om også dette forblir et fatamorgana i horisonten som så mange andre av Tromsøs vyer. Det sentrale spørsmålet er selvsagt om det fortsatt finnes et økonomisk grunnlag for å bruke en milliard kroner på Langnes. Flyselskaper over hele verden – herunder vårt eget Norwegian – flyr faretruende lavt for tiden. Det er grunn til å tro at en rekke selskaper har servert sin siste kopp te.

Pandemien rister i kapitalismens forskaleringsplater, med skrekkhøy arbeidsledighet og årelating av allerede hardt belastede bankkontoer. Når folk ikke klarer å betale lån, eller må velge mellom å fylle tanken på bilen eller betale strømregningen, vil vanligvis ferie i fremmede land nedprioriteres. Særlig når reisemålet befinner seg i verdens dyreste land.

Dog vil dette bildet muligens korrigeres noe av svekket norsk krone. Å tro at veksten i antall flypassasjerer vil fortsette å vokse i samme takt som tidligere, vil uansett være blåøyd.

Etter Arctic Center-saken er det heller ikke direkte forutsigbart å gjette hva styringspartiene tenker. Varaordfører Malene Bråthen (SP) eier etter sigende 10 Airbnb-leiligheter og burde kjenne hvor korona-skoen trykker.

Miljøpartiet de Grønne har allerede vært ute og kalt forlenget rullebane for en gammeldags løsning og foreslått å bruke pengene på sykkelstier, busser og til å bygge Nord-Norgebanen. Nå er i og for seg Nord-Norgebanen beregnet til å koste 120 ganger mer enn flyplassprosjektet, men det hevdes jo tidvis at små bekker før eller senere samles i elver.

På den annen side er det ikke kanskje ikke så dumt å planlegge noen år frem i tid og bygge et anlegg som kan håndtere fremtidige økninger i flytrafikken, for eksempel om folkeveksten i Tromsø skulle øke eksplosivt.

Da bompenge-entusiastene i Tenk Tromsø beregnet befolkningsutviklingen, anslo man at befolkningen i kommunen skulle øke med 20 prosent frem til 2030. Statistisk Sentralbyrå er betydelig mer edruelig i sine anslag, og med mindre vi blir utsatt for en ny folkevandring, er det lite som tyder på at vi får en uhåndterlig befolkningsøkning de kommende år.

Vi skal ikke glemme at vinterturisteventyret vi har hatt ikke har kommet som et resultat av noen briljant informasjonskampanje eller strategisk næringslivssatsning, men kanskje først og fremst fordi den engelske komiker-modell-fjernsynspersonlighet-naturvernaktivisten Joanne Lumley lagde et program om nordlyset, som ble sendt på BBC i beste sendetid og gav millioner briter en drøm om å ligge i snøen iført uformelige varmekjeledresser og se på det grønnhvite naturfenomenet.

Det var flaks.

Nå må vi se om hellet er brukt opp for denne gang, og om det fortsatt er evne og vilje i andungen Tromsø til å vokse opp og dominere andedammen, selv om det nok aldri blir noen svane av vår kranglevorne by.