Dagens store boligkrise handler om at prisnivået er så høyt at det for mange fremstår umulig å komme inn i markedet og kjøpe bolig for første gang. Vi snakker verken om vanskeligstilte eller om lavtlønnede; vi snakker om velutdannede mennesker i fast jobb og med god inntekt, som likevel ikke har råd til å kjøpe bolig.

«Sykepleierindeksen» illustrerer utfordringen: Det bygges mange boliger i en by som Tromsø, og det selges mange boliger. Men hvor mange av disse boligene har en sykepleier med over 500.000 kroner i inntekt råd til å kjøpe? Svært få, viser det seg, og man er henvist til å leve i «leiefella».

«Sykepleierindeksen» viser oss et øyeblikksbilde. Til nå har vi hatt lite tall som viser mer langsiktige trender, men BONORD har gjennom NBBL analysert 17.500 faktiske boligsalg som ble gjennomført i Tromsø i perioden 2003-2019, og denne undersøkelsen gir oss et brutalt bilde av utviklingen.

  • I 2010 var 23,6 prosent av de omsatte boligene tilgjengelig for førstegangskjøpere.

  • I 2019 var det bare 6,7 prosent av boligene som var mulig å kjøpe for den som skulle kjøpe bolig for første gang.

Altså: Vi er enige om at situasjonen er ille. Det som er enda verre, er at utviklingen har bygd seg opp over år, og at ingenting tyder på bedring. Og det som er aller verst er at virkeligheten faktisk er enda dystrere enn hva vi til nå har trodd.

Mange blir oppbrakt når de blir oppmerksomme på hvor vanskelig situasjonen er for førstegangskjøperne, og de fleste som reagerer, gjør det med solidarisk utgangspunkt: Dette er trasig for dem som står i den situasjonen der de ikke har råd til å komme inn i boligmarkedet.

Selvsagt er det viktig å vise solidaritet, men problemet med dagens boligkrise er at den rammer langt flere enn bare førstegangskjøperne selv. Hvis vi ikke klarer å løse dette problemet, rammes hele lokalsamfunnet.

Tromsø taper attraktivitet blant unge og nyutdannede, som heller velger å etablere seg i byer med et sunnere boligmarkedet – og det finnes ingen garantier for at disse vil vende tilbake til byen senere.

Tromsø taper viktig kompetanse og konkurransekraft. Og en uunngåelig langsiktig trussel, er forgubbing – en rask økning i gjennomsnittsalderen, drevet fram av ungdom som reiser og en eldrebølge som lenge har vært varslet med et økende omfang.

Samfunnsøkonomisk er et slikt fremtidsbilde katastrofalt i en kommune som ikke akkurat plages av overkapasitet i omsorgssektoren.

Tromsø kommune sitter med nøkkelen til mange av de løsningene som kan bedre situasjonen, og jeg har fire nokså enkle utfordringer til kommunen.

For det første: Bruk sannferdige analyser! «Boligreserve» er et begrep kommunen bruker for å beskrive hvor mange boliger som er under planlegging og som snart vil bli tilbudt markedet. Kommunen insisterer på at begrepet «boligreserve» skal bestemmes ut fra antall boliger som er regulert.

Noen av oss mener det hadde gitt et mer sannferdig bilde å diskutere ut fra hvor mange boliger som er klargjort eller der byggingen er igangsatt – rett og slett fordi det finnes mange eksempler på boligfelt som er regulert, men som av ulike grunner aldri blir ferdigstilt. Nå, når vi står midt i en boligkrise, er dette mer enn en meningsytring. Vi trenger så presise analyser som mulig, og vi trenger absolutt ikke at det går prestisje i noen beregningsmetoder som ikke forteller noe som helst av konkret verdi.

For det andre: Gjør reguleringene enklere – og raskere! Lang behandlingstid driver prisene opp. Vi trenger ikke «cowboy-tilstander», men vi trenger heller ikke dobbel og tredobbel reguleringsbehandling.

Hvis en utbygger forholder seg til kommuneplan og arealplan, og man holder seg innenfor rammer og regler, så burde man i kommunen også finne en metode for hurtigbehandling.

For det tredje: La mer enn bare fortetting være løsning på klimakrisen! Sentrumsnær boligbygging driver prisene opp – i mange tilfeller til et uoppnåelig høyt prisnivå.

Derfor bør man kunne se for seg en større vilje til boligbygging også utenfor Tromsøya. Det å redusere behovet for biltrafikk er en viktig del av løsningen på klimautfordringen, men det er absolutt ikke den eneste løsningen.

Den fjerde utfordringen er ofte undervurdert: Vi trenger politikere! Det er vanskelig å se særlig mange politikere som engasjerer seg i boligpolitikk, og konsekvensen av dette blir at boligpolitikken heller ikke blir viktig.

Boligpolitikk får lav oppmerksomhet og derfor også lav status. Kontrasten mellom bolig og bil er slående, for det finnes knapt grenser for politisk engasjement rundt bil og bilbruk – enten vi snakker om drivstoff, bompenger, piggdekk, asfalt, tunneler, parkering – eller hva enn det skal være.

Bil er viktig for folk, så engasjementet er forståelig. En stor andel av lønna vår går med til å betale for bilen og alt hva den krever. Men boligen er faktisk enda viktigere – og den krever også en enda større andel av lønna vår.

Kurt Figenschau, administrerende direktør i BONORD Foto: Privat