Stjernen som ble kjøpt inn for å score målene – Fitim Azemi – er småskadd og sliter med å finne nettmaskene. Vil treneren finne ut av problemet tidsnok til å sikre opprykket? Følg med i neste utgave.

Det er noe magisk med denne sesongen. Den har begynt så bra at vi nesten ikke tør juble helt ennå. Enten er dette starten på en historisk bragd, ellers blir det tidenes kollaps. Og det attpåtil i klubbens jubileumsår. Kom ikke å si at fotball ikke er en risikosport.

Det er nesten for godt til å være sant. Selv Bodø/Glimt klarte bare å være uovervinnelige en stund, men har nå begynt å tape poeng – om de har sett aldri så friske ut. TIL, derimot, putrer videre uten å imponere mer enn høyst nødvendig. De bare tar en ettmålsledelse og kveler kampen, liksom.

«Death by football», som det kalles, slik vi kjenner det fra Arsenal under George Graham, Inter under Mourinho, Hellas, da de vant EM, eller Drillos. Det er ikke vakkert, men har rene leiemordereffekten når man får det til å fungere. Og vi kan formelig lese motløsheten i ansiktet på motspillerne idet vi scorer det første målet – de skjønner der og da at kampen i praksis er over.

«Ordentlig legendestatus har man ikke fått før bymåsen akter seg for å drite på statuen av deg», sa Arthur Arntzen en gang. Det spørs om Helstrup noen gang kommer dit, selv med den formidable starten han har fått.

Ikke engang Sigurd Rushfeldt eller Per Høgmo har fått æren av å komme på sokkel, så du skjønner at det skal en del til. Men en plass i historiebøkene for «den beste serieåpningen i klubbens historie» har i alle fall Gaute sikret seg. Hvis han nå tar laget opp en divisjon og sikrer seriegull til neste år, skal jeg egenhendig lage en bauta i pappmasjé til hans pris.

Kontrasten mellom Høgmo og Helstrup kunne nesten ikke vært større, når det gjelder fremtoning. Der Per ville dratt på med svulstige ord fra filosofer, har Gaute nesten unnlatt å snakke om medvinden. Tror ikke engang det er for å dra ned forventningene, men mer fordi han er en svært beskjeden mann.

Branns sparking av Lars Arne Nilsen denne uka er en klar påminnelse om at det både går opp og ned for dem som har verdens mest usikre jobb. Med en defensiv organisering som minner mye om Helstrups, dro han bergenslaget fra et historisk bunnpunkt på niendeplass i OBOS i 2015, til direkte opprykk og andreplass i Eliteserien året etterpå. Han fikk også femteplass i 2017 og bronse i 2018, før det begynte å butte.

Kravstore bergensere er vanskelige å tilfredsstille, og derfor får Nilsen sparken, selv om laget er på øvre halvdel av tabellen, én divisjon over det de var da han kom. Urettferdig, vil nok noen hevde.

Kravstorheten gjelder for så vidt også tromsøværingene, eller TIL-supporterne, for å være enda mer presis. Steinar Nilsen, som var den forrige til å ta TIL opp fra nivå to, fikk sparken da det begynte å kladde året etter. Gaute Helstrup har imidlertid opplevd to nedrykk, uten at TUIL valgte å gjøre noe. Og bra var det – han tok nemlig laget opp igjen.

Simo Valakari kom som et friskt pust og reddet et fortapt TIL-lag på høsten 2017. Marginene sto han ikke like godt bi da laget tapte nedrykkskampen i 2019 med ett mål. Den lille uflaksen er sannsynligvis grunnen til at han nå går på NAV.

Lionel Messi skal en gang ha sagt: «Uten meg ville Barcelona vært det samme, uten Barcelona ville jeg vært ingenting». Noe av den samme ydmykheten ville nok Gaute utvist, hvis han hadde dristet seg til en uttalelse om suksessen. Alle vet imidlertid at effekten han har hatt på «Gutan» er mer enn betydelig.

Fullstendig tilfeldig er nemlig ikke Helstrups suksess med TIL. Han har faktisk snudd opp ned på en hel del. Eliteseriens desidert dårligste forsvar har blitt forvandlet til OBOS-ligaens klart beste – nesten over natta. Selv om Lars Sætra og Adam Ørn Arnarson har blitt kjøpt siden nedrykket, var ingen av dem med i siste kamp mot Åsane. Resultatet var det samme: null innslupne.

Kun tre baklengsmål på syv kamper er virkelig noe å rope hurra for. Så godt har forsvaret funket at TILs offensive problemer ikke helt har blitt eksponert. Ingen av spissene som ble hentet inn før sesongen har gnistret. Vi har imidlertid blitt reddet av formidable prestasjoner fra den omskolerte midtbanespilleren Eric Kitolano, samt Kent Are Antonsens fantastiske raid bakfra.

Helstrups gamle klubb, HamKam, har derimot gått rett til bunns etter at han forlot, og står med null seirer og 20 baklengsmål. Skjønner godt at ledelsen forsøkte seg på noen skrøner for å forhindre at han dro – ved å hevde at det ved en skrivefeil var ført opp en null for lite i kontrakten, i klausulen som måtte betales for å hente ham.

Ingen vet hvor lenge hvetebrødsdagene varer for TIL, men forhåpentligvis lenge nok til å sikre direkte opprykk. Tidligere har «Gutan» hatt en tendens til å enten være gode før eller etter fotballferien – aldri begge deler. Det er derfor laget ennå ikke har sikret seg seriegull.

2020 er imidlertid annerledes, ettersom koronaviruset gjorde at det rett og slett ikke ble fotballferie (i og med at serien startet så sent). Håper dette er gode nyheter for TIL. Vi har aldri hatt godt av avbrekket uansett. Kanskje vi i år overrasker med å være gode hele sesongen.

Jeg ser allerede fram til å få med meg neste kapittel av historien. Kjenner jeg Boing-bladet rett, kvikner nok Azemi til og redder opprykket akkurat i det avgjørende øyeblikket.