Da Åsgård Sykehus tok imot sine første pasienter i 1961, var det et etterlengta sykehus. Arkitekturen tilfredsstilte datidas krav om beliggenhet i landlige omgivelser idet alle bygninger hadde lett adgang til utearealer (ingen bygg over to etasjer), utetjeneste i gartneri og grønnsakdyrking og boliger til sine ansatte.

Alle som har satt sine bein innafor UNN Åsgård de siste årene, har sett at bygningsmassen trenger rehabilitering og oppgradering, men det er lite som tyder på at et nytt bygg vil komme.

For snart to år sia, klarte pasienter, pårørende og ansatte ved UNN Åsgård, mot alle odds, å sikre at nybygg for psykisk helse- og rusklinikk skulle bygges på Åsgård-eiendommen, og ikke i Breivika slik helseforetaket ønska. Sykehusets beliggenhet var nærmest å regne som «indrefileten» på øya og et nybygg i Breivika kunne sikres med midlene fra et eventuelt tomtesalg.

Men slik ble det ikke, UNN Åsgård skal fortsette og det skal bygges nytt. Søknaden om låneopptak for nybygget er imidlertid ikke sendt. Begrunnelsen er at helseforetaket ikke har råd. Mangelen på fagfolk i UNN har ført til kostbar innleie fra bemanningsbyråer og en lånesøknad blir ikke innvilga før Helse Nord har rydda opp i underskuddet på hundrevis av millioner.

Helse Nord må sjøl finne dekning for underskuddet, og et arbeid for å se på ny struktur for sykehustjenester i Nord-Norge er igangsatt. Arbeidsgrupper med representanter fra de ulike fagmiljø i helseforetaket har kommet med sine forslag og foreslår å legge ned akuttfunksjoner og stenge fødeavdelinger ved flere somatiske sykehus.

For psykiske helsetjenester foreslås å styrke tjenestetilbudet i UNN i Tromsø og redusere tjenester ved distriktspsykiatriske sentre i fylket. Pasienter, ansatte og pårørende må nok belage seg på å vente like lenge på nytt bygg som befolkninga gjorde da Stortinget vedtok å bygge Åsgård Sykehus i 1924.

For snart hundre år sia vedtok Stortinget å bygge et nytt sinnssykeasyl, som det het den gangen, for Troms og Finnmark. Rønvik Statsasyl i Bodø, som åpna i 1902, hadde da fungert som psykiatrisk sykehus for hele Nord-Norge.

Sykehuset var bygd for 230 pasienter, men det gikk ikke lang tid før behovet for en utvidelse av sengetallet meldte seg. Fylkestingene i Nord-Norge diskuterte asylnøden de kommende årene og to alternativ ble lansert. Det ene forslaget var å utvide sengetallet i Bodø. Det andre var å etablere et sykehus i Troms.

Da Stortinget samme år utsatte byggevedtaket, skyldtes det i all hovedsak økonomiske forhold. Sjøl om det var enighet om å bygge et nytt sykehus, ble vedtaket stående urealisert i påvente av bedre økonomiske tider. Stat og kommuner som fra århundreskiftet og fram til 1920-tallet hadde bygd flere kommunale og fylkeskommunale sykehus, satte nå en videre sykehusutbygging på vent.

En annen vesentlig faktor var at offentlig forpleining utenfor asyl, eller privatpleie som ordninga ble kalt, syntes å fungere tilfredsstillende og var langt billigere enn å bygge et nytt sykehus.

I 1947 vedtok Stortinget å bygge det nye psykiatriske sykehuset i Troms som følge av fortsatt mangel på sengeplasser i psykiatriske sykehus. Samtidig hevda mange fagfolk at ikke alle private hjem var like godt egna til å ta hånd om sinnslidende.

På landsbasis var privatpleien på retur og myndighetene ønska i stedet å etablere pleiehjem for sinnslidende. Tuberkulosen var i tilbakegang, og mange tuberkulosehjem fikk en ny funksjon som sykehjem for mennesker med psykiske lidelser. Mange psykiatriske sykehjem blei seinere omgjort til døgnenheter i Distriktspsykiatriske senter og er fortsatt i drift på landsbasis, også i Troms og Finnmark.

Da Åsgård Sykehus endelig åpna, tiltrakk det seg mange nyutdannede og engasjerte fagfolk. Det var ingen langvarige fagtradisjoner som skulle forsvares og det var stort rom for nytenking innafor behandling og den daglige oppfølginga av pasientene.

Ansatte ved sykehuset satte tidlig søkelys på en distriktspsykiatrisk tenking der folk skulle behandles så nært sitt hjemmemiljø som mulig, og det psykiatriske sykehuset skulle ta initiativ til helsearbeid i lokalsamfunn. Utover 1970-tallet drev ansatte en storstilt reisevirksomhet og etablerte samarbeid med helsepersonell i kommunene.

At den distriktspsykiatriske tradisjonen ikke alltid har fungert, må ses i lys av både manglende økonomiske ressurser og helsepersonell, men også at det har tatt lang tid å bygge opp lokale tjenester.

Det vi kan ta med oss inn i diskusjonen om framtidas helsetjenester, er at tjenestene må være sammenhengende og følge pasientens tilstand for at de skal fungere. Når akutte og kritiske situasjoner oppstår, må det være døgnkontinuerlige tjenester som tar vare på mennesker med alvorlig psykisk lidelse som ikke klarer å ta vare på seg sjøl.

Det må også være tilgjengelige ordninger i lokalsamfunnet etter utskriving, og folk bor som kjent fortsatt på ulike steder rundt i Troms og Finnmark. Men det er lite sannsynlig at sammenhengende tjenester blir realisert så lenge helseforetaksmodellen får råde.