Det er en alvorlig og hjerteskjærende bakgrunn for markeringa av Yemane-dagen mange steder i landet: Yemane Teferi, som har lånt oss sitt navn og sitt ansikt, har blitt et symbol for alle papirløse flyktninger, som ofte ikke kan stå fram og vise sine navn og ansikter.

Papirløse flyktninger er mennesker som ikke har fått oppholdstillatelse i Norge, men som blir i landet fordi de opplever det for farlig å reise tilbake til hjemlandet, og som ikke kan tvangsreturneres.

Yemane Teferi døde 8. januar 2016 på Bømlo mottak, 58 år gammel. Da hadde han vært på flukt siden han forlot Eritrea som 17-åring. De siste 26 årene tilbrakte han på mottak i Sverige og Norge, i en tilværelse nedgradert til et papirløst menneske, dømt til et liv uten grunnleggende rettigheter, uten fremtid, uten noen ende på sin umulige livssituasjon.

En person med lang erfaring av å leve som papirløs i Tromsø sier om sin situasjon:

Å leve som papirløs i Norge er nærmest umulig, men den som ikke har valg må leve som best man kan. De siste årene har alt blitt vanskeligere på grunn av digitalisering, du kan ikke gjøre noe uten å ha fødselsnummer, alt er på mobilen og alt går på bank-ID, du må ha bankkort overalt og du må ha gyldig ID overalt, noe mange ikke tenker på. Jeg var så redd etter korona at alt skulle bli kontantløst, da hadde vi ikke hatt mulighet til å handle, til og med ikke mat.

Det vanskeligste med dette livet er at du er i limbo. Du har aldri ro, du legger deg aldri og slapper av, du er på vakt hele tida og du har så mye bekymring at livet ditt handler om å bare være midt i lufta. Den beste beskrivelsen jeg kan gi er følelsen av å falle, men at du aldri treffer bakken.

Håpet for fremtiden forsvinner sakte etter så mange år. Drømmen er å vinne fram i retten, så man kan nyte livet, ikke være bekymra og håpløs, og faktisk slappe av. Gjøre de tingene man ønsker å gjøre, og LEVE, ikke overleve.

Mange land i Europa har hatt ulike ordninger for at det skal være en grense for hvor lenge mennesker skal måtte leve som papirløse, uten rettigheter og fremtid. Norge har vist en nådeløs holdning over lang tid. Norske myndigheter har gjennom skiftende regjeringer stått fast på å aldri la nåde gå for rett. Med å gjøre livet i Norge så uutholdelig og vanskelig som mulig, mener de at de papirløse til slutt vil reise tilbake frivillig. Det er vanskelig å ikke mene at vedtakene som utlendingsmyndighetene fatter i utgangspunktet skal følges.

Samtidig er det en realitet at det finnes mennesker som ikke opplever at de har noe valg, eller at valget står mellom å risikere livet hvis de reiser hjem, og et liv i store vanskeligheter som papirløs i Norge. Yemane-nettverket krever at det må settes en grense for et liv som papirløs. Vi mener at man etter 5 år må få en ny mulighet: at man må få en type amnesti, hvor man får behandlet saken sin på nytt med sterk vekt på humanitære hensyn.

Vi krever også tilgang på helsehjelp. I dag har papirløse flyktninger bare rett til akutt helsehjelp som ikke kan vente. Norge har blitt kritisert av FN i 2020 for brudd på menneskerettighetene, fordi vi ikke tilbyr papirløse helsehjelp på linje med resten av befolkningen. Dette må endres på nasjonalt nivå, men vi vil også sterkt oppfordre Tromsø kommune til å følge i fotsporene til Trondheim kommune, som i 2023 vedtok at papirløse skal få helsehjelp. Vi vil også oppfordre UNN til å gi papirløse helsehjelp.

En del av de papirløse flyktningene har barn i Norge, noe som gjør det enda vanskeligere å skulle forlate landet, og som fører til at familier splittes for mange år fordi forelderen uten oppholdstillatelse som oftest blir utvist for brudd på utlendingsloven. Vi oppfordrer sterkt til at regjeringen nå gjør endringene Baumann-utvalget har anbefalt, om å gi andre reaksjoner på brudd på utlendingsloven enn utvisning. Et eksempel kan være tilleggstid til botiden før man får permanent opphold.

Vi vil også bruke markeringa til å samle inn penger til ei som har levd lenge som papirløs her i Tromsø, og som skal prøve saken sin for retten, noe som koster minst 150.000 kroner. Vi vil avslutte med det hennes datter skriver:

Jeg ønsker å være anonym, men skriver som en datter i nød, jeg trenger all hjelpen jeg kan få. Min mor og jeg har flyktet til Norge for 13 år siden og etter en veldig lang kamp så har jeg fått oppholdstillatelse i 2022, men ikke min mor. Selv om det er hun som ofret alt for å gi meg et trygt liv i Norge, vil UDI sende henne tilbake og separere den eneste familie vi har på hele kloden. Nå har hun rettssak og det er kanskje siste sjansen for å klare å få rettferdighet for min mamma, og derfor trenger vi hjelp fra alle som kan støtte.