Man trenger ikke tilhøre de indre kretser av Arbeiderpartiet for å kjenne på en viss sympati med partileder og statsminister Jonas Gahr Støre. Han ser ut til å vasse i ei evig hengemyr av skandaler med folk rundt ham; attpåtil folk han selv har vært med å peke ut.
Den siste ukes misere med Sandra Borch og Ingvild Kjerkol er bare en forlengelse av det endeløse trøbbelet som har fulgt ham i toppen av det som var Norges største parti, da han i 2014 overtok som partileder og seilet inn på meningsmålinger med tall man ikke har sett siden Einar Gerhardsen holdt seierstaler på svart-hvitt-TV.
Skandalene i seg selv er ikke Støres skyld.
Det er ikke han som har tafset på unge politikere i egne rekker, og dermed brutt interne retningslinjer for seksuell trakassering (Trond Giske).
Det er ikke han som har tuklet med papirer for pendlerbolig og hjemmeadresse (Hadia Tajik).
Det er ikke han som har hatt seksuelle forbindelser til en kvinnelig elev på videregående skole (Odd Roger Enoksen).
Det er ikke han som har utnevnt nære venner og bekjente til godt betalte styreverv (Anette Trettebergstuen og Tonje Brenna).
Det er ikke han som har kjøpt aksjer mens han han har ledet et departement (Ola Borten Moe).
Det er ikke hans ektefelle som har handlet aksjer under hans virke som minister (Anniken Huitfeldt).
Det er ikke han som har tilrøvet seg akademiske verdipapirer ved å jukse på eksamensbesvarelser (Sandra Borch og, meget mulig, Ingvild Kjerkol).
Men det har skjedd på hans post, i hans regjeringstid, både som leder av Arbeiderpartiet og Norges regjering. Og hans egen håndtering av disse uønskede, uforutsette og uakseptable gjerningene og påfølgende krisene – enn si mangelen på sådan – har bare vært med å gjøre vondt verre.
Altfor ofte er strategien å sitte stille i båten og håpe at ytre faktorer skal ordne opp. Det er en strategi man sjelden anbefaler i generell problemløsing, og som selv i dyreverdenen fremstår litt ynkelig. Strutsen er heller ikke et eksempel til etterfølgelse når det kommer til politisk ledelse.
I september gjorde Arbeiderpartiet sitt dårligste valg på nasjonal basis på nesten 100 år. Støre selv «opplevde» ikke dette som en krise. Og, klart, jo lenger ned du kryper på meningsmålingene, desto større er «mulighetsrommet for gode opplevelser».
Denne manglende evnen til å ta nødvendig tak har fulgt Støre hele veien etter han tok over stafettpinnen fra Jens Stoltenberg. Vi så det først da Giske-saken eksploderte i media høsten 2017.
13. desember avslørte DN at partiledelsen i Ap hadde mottatt flere henvendelser fra unge kvinner i partiet om seksuell trakassering fra Giske. To dager etterpå avviste Støre noen slags konflikt i partiet, og understreket at han selv mente Giske ikke hadde opptrådt upassende. 20. desember kom det enda flere varsler på Giske, samt et offentlig opprop fra sju partimedlemmer.
Flere lange og interne møter, konflikter i ledelsen og en offentlig beklagelse fra Giske den 21.12, der han selv tok regien og fikk Dagsrevyen som distribusjonskanal, var heller ikke nok. 22.12 sa Støre at Giske nå hadde «lite å gå på». Nestlederne Hadia Tajik og Trond Giske var nå i åpen konflikt.
1. januar kunngjorde Støre at Giske var fratatt nestledervervet på ubestemt tid. Ei uke etter dette trakk Giske seg selv. Det hele var flat strykkarakter i ledelse.
I den 24 minutt korte NRK-dokumentaren Statsministerdraumen følger de Støre tett i noen hektiske uker i september i 2018 mot landsmøtet i KrF, der en avstemning om partilederen per definisjon vil avgjøre om Erna Solberg skal kastes og Jonas Gahr Støre kan danne rødgrønn regjering med blant andre KrF på laget. Får Hareide fortsette som KrF-leder, er i praksis Støre statsminister. Vinner Kjell Ingolf Ropstad kampen, får Erna fortsette.
Dokumentaren er et fascinerende skue. Vi ser Erna Solberg, som er ute på den politiske slagmarka og kjemper febrilsk for sitt politiske liv som statsminister, og gjør alt som må til for å innynde seg Ropstad-fløyen. Blant annet slenger hun en innskrenking av abortloven inn i potten. Hun prøver å redde seg selv.
På bakrommet ser vi Støre som sier til teamet sitt at det å påvirke prosessen nok er uklokt, at det sannsynligvis vil slå tilbake på en selv, at det nok er best bare å sitte stille i båten.
Rostad vant striden knepent for Erna, med Ernas hjelp. Hareide tapte striden alene og tok med seg Støre i dragsuget. Å sitte stille i båten hjalp ikke da heller.
6. august 2023 ble utenriksminister Anniken Huitfeldt klar over at hun hadde brutt retningslinjene for habilitet som følge av ektemannens aksjehandel. 11 dager etterpå ble statsminister Støre orientert. Først 11 dager etter dette igjen snakket de to sammen. Huitfeldt bedyret at hun ikke hadde visst noe om, som i seg selv ikke endrer alvoret i saken, noe hun også understreket da saken til slutt smalt i media 31. august.
Støre støttet Huitfeldt. Som han selv sa: «Jeg tror på det Anniken sier». I mellomtiden eksploderte saken med Erna Solberg og ektemann Sindre Finnes aksjekjøp. Støre og Ap valgte igjen å sitte stille i båten. De hadde, tross alt, svin på skogen i egne rekker. Da ville det være vanskelig å peke på Erna og Høyre.
Først 16. oktober ble Huitfeldt kastet som utenriksminister, i en omrokkering av regjeringen, uten at grunnen for hennes avgang ble skikkelig adressert til aksjehandelen. Det underliggende håpet var nok at dette likevel skulle sparke beina unna Erna, men da var kruttet vått og effekten uteble fullstendig. Erna Solberg er fortsatt Høyre-leder. Det ville vært betydelig vanskeligere for henne og Høyre, hadde Støre handlet annerledes i august.
For halvannen uke side ble det for øvrig klart at regjeringen, med Støre, vil ha Anniken Huitfeldt som ambassadør i USA, av mange regnet som den suverent mest prestisjetunge ambassadørposten i utenrikstjenesten. Det går jaggu fort å tilgi i toppen.
Nå er det Norges helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol som er ute i hardt vær, etter stadig flere mistanker om plagiat i en masteroppgave i 2021, og dette bare dagen etter forsknings- og høyere utdanningsminister Sandra Borch hadde innrømmet plagiatjuks på en masteroppgave i juss i 2014.
Borch tok selv sin hatt og gikk. Kjerkol ville derimot ikke gå. Hun har i skrivende stund fortsatt full tillit hos statsminister Støre, samtidig som media graver fram stadig flere eksempler på det som mer og mer fremstår som plagiat. Støre vil ikke bestemme seg selv. Han vil heller overlate til Nord universitet, og media, å forske seg fram til et svar. Han sitter stille i båten.
Folk flest, vanlige folk, synes selvsagt dette er ille å se på. At maktpersoner stadig unnskyldes og beskyttes av sine egne, mens NAV-brukere møter null forståelse om de kommer med forklaringer om at de har misforstått regelverket eller gjort noe galt. Noen har sågar blitt satt feilaktig i fengsel. Eller når staten sleper unge akademikere gjennom flere rettsinstanser for at de mener de har plagiert seg selv, mens deres egne statsråder både unnskyldes og bevarer tillit når de plagierer andre.
Jeg vet ikke hvordan Jonas Gahr Støre «opplever» dette, men det tegner seg uansett et bilde av en partileder og en statsminister med fryktelig treg responstid, som ikke behersker det å være leder når en krise tårner seg opp. Eller, når alle andre ser at det er krise eller kjip forskjellsbehandling av vanlige folk og de som sitter øverst i den lovgivende makta.
Da kan man saktens stille seg spørsmålet om han er egnet til å lede sitt eget parti, enn si landet sitt, om ei virkelig krise slår inn.