Når det kjennes som verden rakner, gjelder det å feste blikket på noe som gir håp.
Bildene av de 29 for tidlig fødte babyene tullet sammen tett i tett. Evakuert fra bombene i Gaza, inn i ventende ambulanser på egyptisk side av grensen. Seks stykker per gule båre, alle med altfor store blå luer. Nesten som et symbol på den altfor store byrden det er å bli født inn i en verden i krig, uten at mamma eller pappa kan beskytte dem.
Det er nesten ikke til å holde ut hvor mye smerte vi mennesker påfører hverandre. Om det er gjennom hat og bomber, klimaendringer, katastrofer og unnfallenhet. Eller fattigdom, som er den vanligste årsaken til at barn blir alene. En årsak vi har alle muligheter til å gjøre noe med.
Mens bombene har regnet over Gaza, har UNICEF registrert alle barn som er alene og bedt SOS-barnebyer om å ta vare på dem. Våre kollegaer på Gaza mangler mat, utstyr, bleier og klær, men de har den psykososiale kompetansen og erfaringen med hva traumatiserte barn uten omsorg har behov for. Og de har en søsterorganisasjon på israelsk side som de samarbeider med. Noe de har gjort i alle år og også nå, mens krigen herjer.
Er det noe våre ansatte i SOS-barnebyer vet, om det er på Gaza, i Israel, i Ukraina, i Etiopia eller Sudan, så er det hvor ekstremt utsatte barn er i krig og konflikt. Og er det noe vi vet fra alle land vi jobber i, også her i Norge, er det hvor viktig det er å bygge robuste familier som kan håndtere urolige tider. Familien er den viktigste beskyttelsesmekanismen et barn har.
Hver dag, året rundt i hele verden, jobber våre sosialarbeidere for å sørge for at familier ikke går i oppløsning. I Ghana sørger vi for å gi foreldre inntektsmuligheter slik at barna deres kan gå på skole, og ikke bli solgt til livsfarlig og utnyttende barnearbeid. I Norge bidrar vi til å forhindre omsorgsovertakelser, ved å gi barnevernsansatte mer tid og mulighet til å hjelpe tyngede mammaer og pappaer i foreldrerollen.
Det kjennes usannsynlig mørkt noen ganger på denne jorda. På denne tida i fjor noterte vi oss at det aldri har vært flere pågående konflikter i nyere tid. Siden da har det bare blitt mer vold, mer traumer, enda flere ødelagte liv og knuste fremtidsdrømmer. Det kjennes litt som verden er pulverisert til et gigantisk puslespill.
Samtidig vet vi at vi hver dag finner noen brikker som hører sammen. Når vi hører våre kollegaer på Gaza og i Israel som har blikket festet på barna, og ikke har rom for fiendskap seg imellom, da må jammen meg vi også klare det. Vi må se på barna. På de 29 store blå luene. Og la dem tenne et lys av håp for framtiden.