Etter å ha vært varslet i årevis, er den endelig her: «Eldrebølgen». «The Silver tsunami» på engelsk. Det høres nesten koselig ut. Men faktum er at verden vil møte utfordringer som setter covid-19 i parentes. Først og fremst i den fattige delen. Der de ikke har noe særlig til helsevesen.

Men det blir tøft her også. I dag er vi 670.000 nordmenn over 70 år. Om 40 år er vi mer enn det dobbelte. Og antallet gamle over 80 og 90 år vil tredobles og femdobles. Samtidig vil ungdomsbefolkningen holde seg stabil langt inn i neste århundre.

Det skal noen varme hender til for å ta seg av dette havet. Ifølge Perspektivmeldingen fra i fjor må en av tre unge derfor velge omsorg som jobb. Ikke bør, men må. Dessverre har de ikke lyst. Etter to knallår gikk søkertallet til sykepleien i 2022 ned. 3.000 færre hadde studiet på førsteplass. En nedgang på 23 prosent. Av disse igjen manglet 23 prosent kvalifikasjon til å komme inn. Og ved hvert tredje studiested sto det tomme seter. 139 totalt, en økning på 20 prosent fra 2019. Og av de som velger yrket, er en av fem ute etter ti år.

I 2017 skrev jeg en reportasje for Sykepleien om sykepleiere og arbeidsmiljø. Ingen andre yrkesgrupper har en tøffere arbeidsdag, ifølge SSB og Sintef. De overgår både leger og ledere i ansvar, tempo og arbeidsmengde. De ligger på bunnen av alle gode statistikker, og i toppen av de dårlige – inkludert tall om vold, trusler og trakassering. Ingen utsettes for mer trakassering enn sykepleierne (inkludert seksuell).

Og dette koster. En av tre sykepleiere blir syke av jobben. En av fem slutter etter ti år. Så kan man undres hvorfor det har blitt sånn?

Noe av svaret finnes i HMS. Det vil si mangel på HMS. I samme reportasjen intervjuet jeg operasjonssykepleiere på Leknes, med et ekstremt tungt fysisk arbeidsmiljø. Få om ingen kunne definisjonen på HMS, og trodde det handlet om pasientenes helse, miljø og sikkerhet. For HMS er noe menn har. HMS handler om brannsikkerhet og kjemikalier, og eneste fysiske yrkesskade som godkjennes av Nav, er sykdommer i armer og hender «forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy». Solveig Osborg Ose ved Sintef kalte det «en hån». Og anklaget Arbeidstilsynet, Arbeidsdepartementet og partene i arbeidslivet – inkludert Norsk Sykepleierforbund – for å svikte sykepleierne.

Er det rart de stikker av? For det som en gang var en stolt profesjon, og for noen et kall, er i ferd med å bli en skikkelig drittjobb. Og da snakker jeg ikke om å tørke gamlinger i ræva

Andre som stikker er helsefagarbeiderne. For andre år på rad gikk søkertallene til Helse- og oppvekstfagene også ned. Det er dramatisk fordi de innehar en uerstattelig kompetanse. Det er de som ser den første sårutviklingen, som fanger opp infeksjoner og dårlig matlyst. Som kjenner mora di bedre enn du. De varmeste hendene. De erstattes nå med assistenter, som egentlig kan være hva som helst, så lenge de har hender.

Jeg er selv sykepleier, ofte gjennom et dyrt vikarbyrå, med oppdrag å slukke branner. For tida vikarierer jeg på hjemstedet mitt, Skjervøy, kjent for «113» på NRK og spekkhoggere på fjorden. Så naturskjønn at innbyggerne har døpt den Perla. Og på Perlas flotteste tomt, med øyas vakreste utsikt, har de lagt helse- og omsorgssenteret. Men det er ingenting som skinner innvendig.

Høsten 2021 leverte revisjonsselskapets KomRev NORD rapporten «Kvalitet og ressursbruk i eldreomsorgen» for Skjervøy kommune. Revisjonen fant en styring som bryter med det som finnes av regelverk, anbefalinger og retningslinjer. En total mangel på kvalitetssikring, rutiner, systemer og planer. Ineffektiv økonomistyring og lav produktivitet. På 10 av 11 punkter fikk kommunen karakteren «har ikke oppfylt» (5) eller «har i liten grad oppfylt (5) revisjonskriteriene». Beste var karakter var «har delvis oppfylt». Som de fikk for å «ha lagt til rette for frivillighet i eldreomsorgen». Dessverre og beleilig ble det ikke-eksisterende samarbeidet lagt på is under Koronaepidemien. Så i praksis skulle kommunen hatt stryk på 11 av 11.

En havarirapport. Som fire måneder seinere nådde desken til lokalavisa Framtid i Nord, som laget en liten sak. Uten at så mange tok notis av det.

I januar i fjor kom koronapandemien. I tre månedene gikk de ansatte dag og natt i smitteutstyr for å ta vare på svært sjuke pasienter. De tok overtid, doble vakter og sa ja til forskyvning og mer helg. På bekostning av egen helse, fritid og familie. Rekorden tok en av helsefagarbeiderne, som jobbet 39 dager i strekk.

Slitasjen under og i ettertid førte til ekstreme kostnader, og i fjor sommer var det så ille at det måtte opp i kommunestyret. Hvor personalsjefen valgte å peke fingeren på de ansatte og deres fastleger. For å ha for lav terske for sykemelding. Det var vi som var årsaken til overforbruket.

Fortsatt venter vi på kaka fra kommunen.

Samtidig med revisjonsrapporten fikk vi ny leder. Som overtok ei lekk skute helt ute av kurs og snart skulle få en pandemi om bord. I dag har hun fem av 12,5 sykepleiere i drift. Samtidig renner det ut med helsefagarbeidere, og ingen søker på ledige stillinger. Som erstatning har hun fått assistenter - ungdom og folk fra Lerøy. Kravet for å jobbe med gamle på Skjervøy, er at du er over seksten, kan håndtere en laks, og snakker sånn høvelig norsk. Resultatet ser vi daglig: Flere sår, flere fall, flere infeksjoner, mer underernæring, mer feilmedisinering, mer uro og mer vantrivsel.

Så vår nye sjef har nå to problemer: Skuta både synker og brenner. Enten drukner hun eller så blir hun årets kaptein.

Skjervøy er et kroneksempel på vanstyre, men i godt selskap. Det er bare å finne fram siste revisjonsrapport fra din egen kommune.

I høst kontaktet jeg NRK. Redaktøren var sånn passe interessert, men jeg kunne jo kontakte henne om det skjedde noe mer – som for eksempel at jeg sluttet. For de kommer jo bare når vi bråker. Eller finner på noe koselig. Utover det forsømmer de daglig sitt eget oppdrag om å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner. De er de verste alderistene - der de sitter på sine desker og forsøker å reverser aldring.

Og så er det du - du som egentlig ikke liker å lese om gamlinger. Som ikke en gang orker å tenke på dem. Aldersdiskriminering er et strukturelt problem som overgår både kjønnsdiskriminering og rasisme. Derfor har vi en eldreomsorg som bryter norsk lov og internasjonale menneskeretter. Derfor er gamle usynlige og verdiløse. Og derfor har vi som jobber med dem de dårligste vilkårene i arbeidslivet - vi er også oversette, usynliggjorte og diskriminerte.

Men nå gidder vi ikke – nå flommer det over med skrekkhistorier og tårer i landets aviser. Og vaktbikkjene begynner så smått og spisse ørene, og massene forsiktig å bevege seg. Men det spørs om det ikke er for seint. For det dere hører nå, mine damer og herrer, er ikke quiet quitting. Det er loud leaving. Godt valg.