At en politimann blir dømt for vold i tjenesten skjer ikke ofte, det aller meste av anmeldelser mot politiet henlegges lenge før de blir en sak som føres i en rettssal. Men denne uken skjedde det.

Saken ble kjent som «politivoldsaken i Kongsberg», men hvor det skjedde betyr lite. Hvor langt politiet kan gå er høyst relevant for alle borgere.

Etter å ha blitt frikjent i tingretten ble polititjenestemannen dømt i lagmannsretten. Dommen ble det dobbelte av hva aktoratet bad om. Med andre ord et kontant «ikke greit» fra flertallet i retten.

Dommen er anket til Høyesterett og dermed ikke rettskraftig, noe som er viktig å ha med seg.

Jeg var som flere andre mildt sagt overrasket over frikjennelsen i tingretten. I fjor sommer skrev jeg i herværende avis om denne saken spesielt, og politivold generelt.

At lagmannsretten kom til motsatt konklusjon som tingretten, og i tillegg dro på og økte straffen, er etter min mening et sunnhetstegn. Dette gjør oss alle tryggere i møte med politiet. For lovlydige borgere er det lett å tenke at det aldri kan skje deg, eller dine. Men plutselig en dag blir det for mange drammer på julebordet og plutselig er det du som skal irettesettes av ordensmakten. Eller kanskje du har en sønn eller en datter som liker å gå på byen iblant?

Det er grunnleggende å vite at vi har et profesjonelt politi som tar vare på oss i alle situasjoner. Også om det er vi som skal arresteres. Forsvarerne til den dømte politimannen snakket om at denne dommen kunne sette en farlig presedens. Jeg vil si nøyaktig det motsatte. Dersom de 14 slagene som han ble dømt for hadde fått passere, ville vi fått et mer utrygt samfunn.

Dessuten ville presedensen vært milevis mer uheldig dersom forklaringen til en politimann som ble bøtelagt for å ha slettet bevis i samme sak, la premissene for dommen. Ja, det skjedde faktisk. En politikollega av mannen som nå er dømt tok telefonen fra en person på stedet og slettet opptaket.  Og fikk bot for det senere. I tingretten ble han ansett som et troverdig vitne.

Man skal være ganske kreativ dersom man ikke ser en politimann som fullstendig mister besinnelsen på videoen fra hendelsen. Både kreativ rapportskriving og sletting av bevis etterpå tyder vel på at også kollegene på stedet kan ha vært delvis enige. Det var vel best om sakens fulle bredde ikke så dagens lys.

Men hva med offeret? Før ankesaken forsøkte forsvaret å få rettssaken stoppet. Årsaken var at Kevin, som er navnet hans, angivelig var siktet for bedrageri i en annen sak samt et våpenbeslag. Under tingrettssaken kom det fram at Kevin også hadde hatt både kniv og batong i lommen, noe som ble et stort tema for dem som støttet politimannen.

Problemet er følgende: Vi hadde ikke hatt mye til rettsstat dersom det at man var siktet i en helt annen sak, gjør at man er rettsløs i møte med politiet i alle andre saker. 14 slag i skolten en sen aften blir ikke mer lovlig selv om man er siktet i en annen sak. Alle skal ha et rettslig vern mot ulovlig maktbruk fra politiet. Uansett eventuelt rulleblad, åpne saker eller bakgrunn. Det har rett og slett absolutt ingenting med saken å gjøre. Dette vet selvsagt advokatene til politimannen utmerket godt. Men de har en jobb å gjøre, og de gjør den.

Når det gjelder funnet i lommen til Kevin, kom det fram etterpå at politimannen ikke ante dette før han slengte ham i bakken og gikk løs på ham. Da blir det selvsagt helt irrelevant.

Politiets fellesforbund (PF), politiets fagforening, gjør også jobben sin. Bortsett fra den dømte politimannen selv, kommer PF dessverre dårligst ut. Jeg skjønner at dette er en fagforening som skal bistå et medlem som nettopp er dømt i en voldssak, men her bommes det.

Til NRK uttalte lederen i forbundet at hun var redd dommen kom til å «bli et tema» i politiet og at de ville vegre seg for å gå inn i de tøffeste situasjonene. Dette burde bekymre samfunnet, sa hun. Det som burde bekymre er nettopp disse uttalelsene. I den grad noe er endret med denne dommen er det at både politi og publikum har fått en klargjøring.

Politiet har ingen grunn til å frykte for voldsmonopolet sitt etter denne dommen. Det den gjør er å sette en grense. Politiets maktpyramide, som starter med tilstedeværelse og ender med skytevåpen, ligger fast. Enhver politibetjent som mener de har fått en skrinnere verktøykasse som følge av denne dommen, bør først og fremst ta en vurdering av seg selv og om de er egnet i jobben.

Korpsånden i politiet er ofte gjenstand for diskusjon. Altså påstanden om at politifolk alltid, uansett, forsvarer hverandre. Jeg tror forbundet gjør sine medlemmer en bjørnetjeneste dersom de ikke tar et oppgjør med det som skjedde i Kongsberg.

Uforholdsmessig vold, sletting av bevis og mildt sagt spesielle politirapporter bør tas klar avstand fra. De fleste politifolk opptrer ikke slik, og bør ikke belemres med at deres eget forbund i et forsøk på å forsvare et medlem, gir inntrykk av at denne typen panisk, uprofesjonell opptreden er innenfor.

I sum er vi alle, publikum og politi, litt tryggere etter lagmannsrettens dom. Så får vi se om Høyesterett roter det til.