En god venninne fra gymnastida mistet akkurat sin mor. Slikt må vi nesten være forberedt på, vi som har foreldre født for 80-90 år siden. Det hun ikke var forberedt på, var siste del av reisen, på kommunens sykehjem. Å sende den gamle til dette stedet var en tung beslutning for de pårørende, og det ble ikke bedre da virkeligheten åpenbarte seg.
Kvinnen som nå ikke lenger er blant oss var det jeg vil kalle en matelsker. Hun lagde kanskje ikke all verdens eksotiske retter fra de forunderligste hjørner av kloden, men hun var likevel usedvanlig opptatt av det gode måltid, og sine gjester. Barn og barnebarn kunne være sikker på å bli servert tilrettelagte retter, helt etter deres personlige smak. Intet gledet denne kvinnen mer enn å se besøket kose seg med maten hun hadde lagd.
Legg så til at vi kommer fra en kultur der kjøkkenet alltid har vært husets hjerte. I generasjonene før oss skjedde alt på kjøkkenet; finstua – i den grad man hadde slik luksus – stod kald og ventet på søndager. Heller ikke i dag fins det rom som gjør kjøkkenet rangen stridig som det viktigste rommet. Det er ingen rom som pusses opp og moderniseres oftere enn kjøkkenet, og mange av oss har helt kuttet ut spisebord i stua, kjøkkenet er liksom stedet å være, hverdag og fest.
Det er dessuten på kjøkkenet at husets lukt og lyd produseres. Det er ofte her man evaluerer dagen og arbeider sammen, det er her man sliper kniver og braser i panna, hakker løk og rasper gulrøtter. Det er herfra lukten av søndag og lukten av onsdag – det var liksom kjøttdagene da jeg var ung – brer seg og bærer bud om meskende måltid.
Enhver koronasmittet person vet alt om hvor trist det egentlig er å miste luktesansen. Og det var omtrent slik det opplevdes, for min venninne og hennes matelskende mor, å ta inn på et sykehjem der effektiviseringsgevinstene hadde trumfet luktesansen, smakssansen, hørselen og synet – i alle fall gangsynet. For kjøkkenet, det var luket ut. Det som hadde vært hele tilværelsen hennes, og hjertet i hennes gamle hjem, var helt fjernet fra hennes nye hjem. Hjertet var outsourcet.
For familien er det vanskelig å snakke om hvor uendelig trist dette opplevdes, for alle parter. Det var ikke hodet, men bena som sviktet – så hun var fullt klar over at lukten av en kommende brunsaus var borte, og at hun ikke lenger bodde i noe hun kunne kalle et hjem, men en bygning med noen rom og en spisesal. Og at samfunnet mente at dette burde da være godt nok i massevis, for henne.
Joda, vi kan godt skjønne at kommunepolitikere ser seg om etter all verdens måter å spare penger på, og da er felleskjøkken for sykehjemmene en gammel slager. Men likevel, når vi ser oss om i det overflodssamfunnet vi lever i, så er det egentlig ikke mulig å finne en gangbar unnskyldning for at det ikke skal lages mat på et ordentlig kjøkken i hjemmet til våre eldste og mest trengende.
Det står på ingen måte på penger. Det vi snakker om av gevinster når kjøkken flagges ut på dette viset, er for samfunnet som helhet så marginalt at det ikke er målbart på et statsbudsjett. Vi snakker liksom ett minutts oljeproduksjon. Kanskje bare 30 sekunder? Har noen spurt oss skattebetalere om vi vil betale en brøkdel av en promille mer for å gi de eldre nytrukken torsk?
Det står ikke på folk heller. Jo, kanskje på kompetente kokker fra hjembygda, men om vi virkelig ville dette var det jo ingen problem å få tak i villige, kompetente og varme hender fra hvor som helst i verden. Det bor mellom to og tre tusen mennesker på asylmottak rundt omkring i Norge. I stedet for å lære dem opp i viktig omsorgsarbeid bemanner vi heller opp utlendingsmyndighetene for å kunne kaste dem ut så fort som mulig.
Jeg hadde ikke tenkt på hvordan det føles å bo i et hus uten kjøkken. Å ikke kunne kjenne på forventningen om et kommende måltid. Og særlig ikke om jeg levde et liv der måltidet var en av få hendelser i løpet av dagen. Men nå har jeg tenkt – og kommet til at fjerning av kjøkken på sykehjemmet i seg selv er en forkastelig beslutning som det ikke fins en eneste unnskyldning for, men at den i tillegg rommer så mye mer.
For den er bare en av mange beslutninger som blir tatt uten den nødvendige innlevelsen i folks liv og hverdag, uten å fjerne papirstabelen og det heldekkende skrivebordet og sette seg rundt kaffebordet og snakke med dem det gjelder. Det var mye snakk om empati fra våre fremste i nyttårstalene – jeg håper det borger for en endring også i praksis.
I et samfunn der alt egentlig bare handler om prioritering, må vi ikke måle folk på om regnestykkene går i hop – for det gjør de til syvende og sist uansett – vi må måle på hva og hvem de i realiteten prioriterer.