Ved årtusenskiftet skrev jeg ei lærebok om sykepleiehistorie i Norge. Sykepleiehistorie var da fortsatt et viktig tema i utdanninga og hensikten var både å vise studentene sammenhengen mellom sykepleietjenesten og samfunnsutviklinga, men også løfte fram sykepleiernes iherdige innsats for å sikre befolkninga verdige helsetjenester.
I avslutningskapitlet beskrev jeg tre utfordringer for sykepleieyrket inn i et nytt hundreår. Ett av dem var hvordan løse sykepleiermangelen. I år 2000 var cirka 5.000 sykepleiestillinger ubesatt. Men som jeg skrev da, var mangelen langt større på 1960-tallet, da nesten 40 prosent av alle stillinger for sykepleiere var ledige. Som en kuriositet kan det nevnes at bortsett fra på 1920-og 1930-tallet har det alltid vært sykepleiermangel i Norge.
Er det mulig å sammenligne dagens sykepleiermangel med situasjonen på 1960-tallet og rundt 2000-tallet? Hva anså en som årsaken(e) til mangelen på de to nevnte tidspunktene? Finner vi likheter med dagen situasjon?
En åpenbar årsak til sykepleiermangelen på 1960-tallet skyldtes endringer i sykepleierutdanninga. Fra etableringa av den første sykepleierutdanninga i Norge i 1868 og fram til midten av 1970-tallet, var sykepleierelevene (datidas sykepleiestudenter) regna som en del av personalgruppa i sykehusene. De fikk tidlig et stort ansvar og gikk samme vakter som utdannede sykepleiere.
Det ble lagt stor vekt på at det var gjennom klinisk utøvelse de lærte sykepleie. Teoriundervisninga var minimal og ofte tilfeldig. En studie fra 1955, av Helga Dagsland, som seinere ble leder i Norsk Sykepleierforbund, viste at på ei medisinsk sykehusavdeling var det normalt bare ansatt én sykepleier med tittelen avdelingssøster, og hennes assistent; resten var 1., 2. og 3.års-elever og et fåtall assistenter.
Elevenes arbeidsinnsats var med andre ord nødvendig for driften av sykehusene. De fikk kost, losji og lommepenger og reduserte dermed myndighetenes utgifter til helsevesenet. En sykepleierelev kostet en brøkdel av det en utdanna sykepleier fikk i lønn, og sykepleierlønningene har aldri vært i front lønnsmessig.
Men da praksisandelen i utdanninga ble redusert utover 1960-tallet, økte sykepleiermangelen dramatisk og gratisarbeidet kom for en dag. Jeg har alltid hevda at uten sykepleieelevers innsats, hadde norsk helsevesen sett ganske så annerledes ut. Vi ville neppe hatt råd til å bygge og drive storslagne sykehusbygg i tiårene før krigen uten sykepleieelever.
Myndighetens svar på sykepleiermangelen på 1960-tallet var å etablere utdanninger for hjelpepersonell i pleien (hjelpepleiere), å øke utdanningskapasiteten og mobilisere arbeidskraftreserven (hjemmeværende sykepleiere). På 1950-og 1960-tallet valgte mange sykepleiere å slutte i yrket da de giftet seg og fikk barn. Hjelpepleierne viste seg å bli av uvurderlig betydning for den videre utbygginga av helseinstitusjoner utover 1970-og 1980-tallet og avhjalp sykepleiermangelen.
Rundt 2000-tallet ønsket mange i Norge så vel som i skandinaviske land, å gjøre fag og yrke mer attraktivt for begge kjønn. Sykepleiere burde, hevda myndigheter og ledende innen sykepleiefaget, snart legge bort «omsorgsglorien» og heller orientere seg mot «Nurse practitioners» eller avansert klinisk sykepleie, som en valgte å kalle det her i landet, med langt større fokus på behandlingsorientert sykepleie.
Gjennom kompetanseheving var det forventa at sykepleiere kunne overta flere av de funksjonene legene hadde – både i primær og spesialisthelsetjenesten. I tillegg ville framtidas sykepleiere i langt større grad inneha stillinger som ledere og faglige veiledere for det øvrige pleiepersonalet. At de fikk rett, ser vi resultatet av i dag da vel 17.000 sykepleiere bekler stillinger som konsulenter, rådgivere og fagutviklere i kommune- og sykehus, og som ansatte i undervisningssektoren.
Samtidig har hjelpleiergruppa blitt historie og er erstatta av helsefagarbeidere. Men også denne gruppa er det mangel på, og tilstrømminga til yrket ser ikke lovende ut.
I dag er årsaker til sykepleiemangelen sagt å være dårlig lønn, ukurant arbeidstid og ikke minst en økende arbeidsbelastning med eldre og sykere pasienter, kortere innleggelser, kompliserte behandlingsforløp og færre institusjonsplasser.
At så mange som én av fem sykepleiere har forlatt klinisk utøvelse etter ti år, er kanskje et tegn på at de ønsker seg en arbeidshverdag på linje med andre. Å ha hjemmekontor noen dager i uka har fått hverdagen til å gå opp for mange yrkesgrupper, men er umulig for en sykepleier som jobber i turnus. Pandemien gjorde ikke situasjonen bedre. Det er heller ikke tilstrekkelig med forventninger om lønn i himmelen for å få unge mennesker til å velge pleieyrker. Samtidig må sykepleie læres i klinikken – ikke i auditoriet.
I 2030 vil Norge mangle 18.000 helsefagarbeidere og 25.000 sykepleiere. Det er noe å se fram til for oss som vil trenger deres kyndige hjelp om kort tid. Kanskje er det på tide å løse sykepleiemangelen én gang for alle. Hvem har den beste løsninga?